comment 0

Planleggingsdag.


Strålende sol og planleggingsdag. Fireåringen har snakket om denne dagen i to uker, jeg kom i skade for å nevne at vi kanskje kunne dra på badeland sammen, hun, minsten og jeg. Og fireåringer, DE glemmer ikke. I motsetning til den demente bikkja, gullfiskhukommelsen dens gjør at jeg ikke kan sette ytterdøren nede oppe til lufting. Da kreker bikkja seg bort, blir overlykkelig over at døren er åpen og går ut. Går rundt huset til verandadøren. Den er lukket. Bikkja blir dritsur over at hun plutselig er stengt ute, og står der og bjeffer som besatt. Jeg åpner. Bikkja kommer inn, glad og fornøyd. Går ned trappen og bare heeeey der er det en åpen dør jo! Og sånn fortsetter det i det uendelige.

Men fireåringer, de husker. «E barnehagen stængt i moræn? Skal vi på badeland? Akkurat som bukkene Bruse?». Så med freidig mot pakke jeg ettåring, fireåring, boller, saft og badetøy. Kom oss inn i bassenget, og der innser jeg at minsten, HAN er ikke redd for vann. Sist vi var der måtte han sitte på fanget mitt ute av vannet i et minutt før han ville ha noe med det å gjøre. Det gikk over. Det gikk veldig over. Totalt uten frykt hiver han seg nå framover i vannet, detter under vann, blir fisket opp igjen og hikster i latter. Hopper langs kanten av bassenget, sklir og detter, bryr seg ikke på en flekk. Gutten kan jo fallteknikk etter hvert, limer haken inntil brystet og slår aldri hodet. Jeg løper etter uten å falle, men har to hjerteinfarkt i minuttet omtrent.

Heldigvis klarer fireåringen seg ganske bra selv med armringer på, men det er ikke til å stikke under en stol at jeg følte hun gikk litt for lut og klorvann en stund der. For hver gang jeg flyttet blikket fra lillebror i mer en tre sekunder hadde han funnet en ny potensielt livsfarlig aktivitet.

Jeg tok den store sklien med begge to i fanget da. De hylte i latter begge to helt til vi landet med et plask i bassenget i enden. Da snudde minsten seg, så bestemt på meg og sa «NEI». Så gjorde vi ikke det om igjen.

Belønningen fikk jeg på bussen hjem. Da minsten var så sliten at han satt HELT stille i setet sitt, uten at jeg måtte ha en brytekamp med ham for å holde ham unna alle de fristende stoppeknappene. Og da mener jeg stille som i at han ikke beveget seg. Stille som i LYD er det aldri, han og søsteren satt der klemt sammen i et sete og konkurrerte om hvem som kunne synge Star Wars-introen høyest (det var meg. neida. joda.). Mulig det irriterte de rundt, men de skulle bare visst at det kunne vært så mye, mye verre.

Nå sover minsten. Jeg ser omtrent sånn ut:

screenshot_20180927-1236461232507948121195317.png

Og vi har bare resten av dagen igjen. Jeg gjør det enkelt for oss alle og serverer pølse og makaroni-grateng til middagen, jeg har ikke energi igjen til å krangle i dem mat de ikke vil ha. Barn som spise pølse og makaroni vokser opp til slutt de og.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s