Etter en lang dag med konstant høyt lydnivå, lek som ender med at noen får vondt og vræler, krangling, megling, kos, latter, plutelig hyling igjen og så båder latter og hyling for å gjøre kaoset totalt, så var vi endelig kommet til lunsj. LUNSJ. Vi ville bare få maten på bordet og forhåpentligvis mat-ro (de må da være stille når de tygger ikke sant??) (HAHAHAHAH, naivt), og i det hastverket tok jeg snarveien og fant fram vanlige glass til ungene. Fireåringen er jo sertifisert for glass, og av en eller annen grunn tenkte jeg liksom at junior og var det.

Dumbass.

Glasset gikk i gulvet. Knas. Melk og glass over alt. Skjeggen jogger etter søppelbøtten, jeg hiver meg over tørkepapiret. Hele tiden til tusen spørsmål fra fireåringen. «Ka gjør du? Tørker du? Skal du støvsuge? Skal du støvsuge papiret? skal du støvsuge papiret? Skal du støvsuge papiret? Skal du støvsuge papiret???»

Dumper glass og papir i søppelbøtten, støvsuger, setter meg til bordet igjen. Tar ett tygg til av skiven min, innser at noe skjer ved siden av meg. Det idiotiske skjeggete dyret (bikkja, ikke mannen) har funnet ut at det er en god idè å ete papiret jeg har brukt til å tørke melk og glass og står med hodet nedi søppelbøtten. Hun drar papir ut av bøtten, det singler i glassbiter. Jeg jager vekk bikkja, rydder. Fireåringen velter melkeglasset sitt. Tørke. Rekker en halv skive. Junior bajser. Jeg plukker ham med meg og gir stafettpinnen med tørkepapiret til Skjeggen. (Mannen, ikke dyret.) Før jeg har kommet meg ned trappen må han tørke spy etter den andre hunden.

Nuvel. På den lyse siden, jeg har ikke kjedet meg i dag i alle fall!