Tunnelen inn til byen er stengt. Jeg hadde i utgangspunktet god tid, men ikke så god tid at jeg kan stå i stampe kø over Melkeplassen, det tar seg dårlig ut å komme for seint første skoledag.

Det tar seg dårlig ut uansett. Jeg hater å være sein.

Men hva skal jeg stå på bussen etter? Jeg løper da fra zombier en gang i uken liksom, jeg er for pokker ikke avhengig av en buss! I alle fall ikke når den står stille.

Så, med ett lett vink til resten av bussen (tata, losers) forlater jeg den, der midt i bakken. Lett jogg mot skolen. Formen er god, selv med regnfrakk og jeans. Bussen forsvinner bak meg.

Det er bare meg og veien. Føttene trommer en rask takt, bilene som står stille i kø forsvinner bak meg. Jeg klarer det. Jeg vinner dette løpet.

Og jeg ankommer skolen, god og svett. Jeg har ikke gredd håret, for påkledning og levering i barnehagen i dag var så himla idyllisk at jeg vurderte å rømme til en øde øy og begynne med marsvinoppdrett.

Men så kom jeg på at øde øyer kanskje ikke har kaffe. Og så måtte jeg tatt med ungene fordi jeg savner dem etter tre sekunder. Og Skjeggen. Og hundene. Da kan jeg like godt bli hjemme. (rett etter at jeg kom til den konklusjonen tråkket jeg i hundespy. Etter en rask revurdering kom jeg til samme konklusjon igjen.)

Så, hva om jeg ser ut som et takras og lukter vondt. Jeg er i alle fall grei.