Det er juletider. Jeg går rundt i en pen blanding av god energi og stuptrøtthet, det ene øyeblikket tenker jeg at jeg er kongen av verden omtrent, i det neste sovner jeg på bussen med nesen opp mot ruten og sikkelet rennende fritt og lurer på hvordan jeg skal holde ut til middag.

En pen blanding av enorm frustrasjon over at minsten har øynene på fingrene til enhver tid og er over gjennomsnittet glad i å klatre, og ubeskrivelig stolthet over at han har begynt å ta initiativ til å gå på do og tisse selv. For bare noen uker siden var han relativt negativ til det. Så begynte jeg å bestikke ham med pastiller, og det funka som ei kule. Mulig det ikke er helt pedagogisk på plass, men jeg har klikkertrent sheltie i fjorten år, jeg er enormt vant til å belønne med godbiter og den atferden er vanskelig å endre. Spesielt når den lønner seg såpass mye.

En pen blanding av frustrasjon over at fireåringen er så innmari stor og så innmari fire år på samme tid, og enorm glede over at hun kommer bort til meg og sier at hun er stolt av meg. Det funker unge, min GUD som det funker. Bare ta hva du vil.

Jeg går i en blanding av uhåndterbart sinne over Kurt Nilsen sin slakt av Stjernesludd (endagkommerdettilårakneformeg) og varm glede over at spillelisten til «ribba grad for grad» ligger på Spotify. All julemusikk du trenger (når du er lei Twister Sister sin julecd) og HELT fri for Kurt Nilsen. You’re welcome.

Men en ting er sikkert. I 2019 trenger vi ikke lenger å lure på når vannkoppene kommer til å slå ned i forsamlingen, den holder vi på å gjøre unna nå. Og det er greit det, en bekymring mindre. Det holder egentlig med den evige redselen for omgangssyken.

God jul. I år har jeg vært skikkelig tidlig ute med å bestille julekort, men så viser det seg at de må sendes i posten og, og det ble tydeligvis ett ledd for mye for meg. Jeg har fått avgårde julegavene, om dere får julekort i 2019 er det vel ikke SÅ krise vel.

Takk for meg.