Det er så mye som går igjennom hodene til folk i denne høytiden. Noen har ikke fått det de ønsket seg. Noen har forspist seg. Noen har brukt alt for mye penger på gaver og frykter kredittkortregningen og luksusfellen i januar.

Midt oppi dette kaoset kom min sønn med med noen ord, rett fra hjertet, ønsket til et barn, så rent og ekte som du får dem. Han strakte seg mot andre enden av bordet, smalt skjeen i skålen sin og ropte

«MER MULTE!!»

En situasjon verdt å sette sammen to ord faktisk. Til neste år skal jeg ta ham med opp i multemyren, slippe han løs og sette meg til med en god bok. Så kommer vi begge ned til kvelden, mett og lykkelig nett som kua.

Ellers er vi kommet igjennom jula i live. Junior er kvitt vannkoppene, tuppa har ikke fått dem enda. Det er LITT dårlig gjort om hun har tenkt å vente til rett over nyttår (jeg har fri nå dammit, få det unnagjort!), men det er jo dessverre ikke noe jeg kan styre. Det var ikke så himla kjekt å ha vannkopper på han lille heller, vi sov ikke mye for å si det sånn. Ellers krangler de så busta fyker og leker som små engler om hverandre i et tempo som gjør at jeg blir helt svimmel. Skal jeg være sur eller synes de er søte nå, igjen?

Spiller ingen rolle. La oss gjøre det enkelt, senke skuldrene og bare.. spise mer multe. Det er i alle fall min mestringsstrategi. Mer multe. God jul.