Det er mange gode ting ved å være voksen. Jeg kan bestemme meg for at det er stratos til middag i dag, for eksempel, eller være oppe hele natten om jeg vil. Har overhodet ikke noe ønske om det i det hele tatt, det triste er jo at jeg er blitt gammel nok til å verdsette søvn liksom – men jeg KAN. Om jeg vil.

Så har man de litt kjipere tingene med å bli voksen. At man velger fiskepinner istedenfor stratos til middag. Og at må ta de litt tøffere avgjørelsene. Er det nok nå, for eksempel.

Er det nok nå, gamlemor? Du har slitt med å få i deg mat siste året på grunn av magesår, og du orket ikke lenger å gå de lange turene. Men du så lykkelig ut, så vi tenkte at du kunne følge oss på reisen litt til.

Er det nok nå? I høst begynte nyrene å svikte. Du skulle gå på diettfor, men noe mer enn det kunne man ikke gjøre. Du så fortsatt lykkelig ut. Vi ga opp tanken om en hundefri sofa, og du kroet deg på alle de hvite putene. Og den rene klesvasken. Vi slo oss til ro med rusleturer og sofakos.

Er det nok nå? På torsdag gikk du saktere enn noen gang til nærmeste plen. På fredag kastet du opp og beina sviktet et par ganger. Vi tenkte at du kanskje ville bli piggere igjen, det hadde jo skjedd før. Men i går måtte vi innse at nå, nå var det nok.

Gaia takker for følget, men så seg dessverre nødt til å gå av på dette stoppet. Hun takker for all kos og mat hun har mottatt (hun har aldri glemt noen som har gitt henne mat, noensinne) og lover å hilse alle de andre som ruller seg i himmelsk bajs på andre siden.