Det er vel ingen hemmelighet at jeg går på et minimum av søvn mye av tiden. Noen uker er bedre enn andre, men de siste to har vært relativt bedriten søvnmessig. Vi hadde en uke før der hvor vi sov greit, men før det igjen hadde minsten vannkopper.

Og så har vi i natt da. Småen våknet ikke før sånn halv fire tror jeg, men fra to og fram til da ble jeg holdt våken av en ugle utenfor.

You heard me. En føkkings ugle. Og jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg kan ikke oppsøke uglen og si at den må ta hensyn til naboene om natten. Jeg har ingen hagle.

Pexel.com står for bilde. Jeg mener, man ser jo at ugler er onde jævler.

Så har vi skrivende stund da, hvor jeg sitter på badet og håper at småen endelig har sovnet. Det er ingen vits i å legge seg, for jeg skal snart på jobb likevel. Fitbit forteller meg om nok en natt med rundt tre timer søvn.

Og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det sånn. Rundt omkring snubler det en hel gjeng med småbarnsforeldre rundt og kommer seg igjennom dagen med et smil, mens jeg? Jeg er bare sur. Jeg har lyst til å rømme til Tibet. Men bare om natten. Om dagen vil jeg være med ungene. Så jeg måtte nok hatt dem med til Tibet.

Jeg mener, ser dere galskapen i det her? Det er jo ikke rasjonelt på en flekk. Og midt oppi det hele har vi altså uglefaen, det er ikke første gang den vekker meg.

Og jeg vet at dette er livet, jeg er voksen og skal takle det. Men for det første så skjønner jeg ikke hvordan jeg gjør dette med et smil, og for det andre burde ingen småbarnsforeldre ha lov til å kjøre bil. Det har ingenting med saken å gjøre, men jeg gikk tom for poeng. Kan du tenke deg noe mindre trafikksikkert enn meg i bil i dag?

Ta det med ro. Jeg kjører buss.

Men bare så det er sagt, jeg beliter meg ikke. For det er vel egentlig det eneste jeg kan gjøre akkurat nå, la være å belite meg.

Det er stille i huset. På tide å gå ut med bikkja. Morgenstund har gull i munn. Eller noe.