Såh. Se for deg en tidlig morgen, klokken er et sted før seks og du skal lufte hunden før jobb. Det er mørkt. Mørkt og kaldt. Vinteren er kommet, men det er ingen snø til å lyse opp veien foran deg. Veien går innover mot en liten skog, det er trær på begge sider og .. mørkt. Sa jeg det? Veldig mørkt. Det eneste som lyser opp er skolebygget til Betanien rett bortenfor skogen. (Se tegning under. Nei, jeg kan ikke tegne bedre enn dette. Lev med det.)

Der står jeg altså, omgitt av mørke trær – og så hører jeg det. Høylydt dundring. Hissig roping. Jeg stopper og ser meg rundt. Og der, mellom trærne, kan jeg skimte ham. Det står altså en eitrendes sint kar borte ved Betanien og banner, roper og sparker på bygget. Jeg vet ikke hva Betanien har gjort ham, og underlig nok føler jeg ikke for å gå bort og spørre.

Skogen mellom oss virker plutselig ikke så stor lenger. Jeg krymper litt inni meg, er takknemlig for mørk hund og mørke klær, heldigvis synes vi ikke så godt der vi står. Men så stopper han med roping og sparking og setter kursen mot stien igjennom skogen.

Pokker og. Jeg tror jo ikke egentlig at han er skummel altså, men han har akkurat banket opp en bygning, så jeg føler det ganske berettiget at jeg ikke har noe intenst ønske om å snakke med ham. At han er beruset er det ingen tvil om. Og enten er han da typisk sint beruset, og så må jeg prøve å dempe den situasjonen, ellers så er han pratsom beruset – og er det EN ting jeg ikke har lyst til så tidlig, så er det å måtte ha en sosial samhandling med en full person midt i ukens største walk of shame. Jeg trekker med meg hunden lenger inn på veien min, og håper at denne karen ikke skal vår vei. Mest sannsynlig skal han vel krysse denne og sette kursen mot «annen vei» (se tegning), for den går jo faktisk en plass. Min vei går bare rett inn i skævven.

Han kommer ut av stien på veien foran meg. Jeg står helt stille. Bikkja er opptatt av grøften og får ikke med seg en dritt, heldigvis, så ingenting røper oss. Jeg stirrer intenst mot den mørke veien, kommer han hitover? Eller krysser han veien? Jeg holder pusten.

Han krysser veien. Jeg puster lettet ut. Står stille i et par sekunder til, før jeg tenker at, ja, herlig, han skulle ikke min vei. Skuldrene mine senker seg, bikkja er ferdig tisset og vi kan sette kursen hjemover igjen.

Jeg tror vi har kommet halvveis tilbake igjen da mannen plutselig kommer snublende ut på stien foran meg. Jeg hiver etter pusten, stressnivået stiger – pokker og, jeg har snudd for tidlig, og nå er vi så nær at vi ikke rekker å forsvinne inn i skogen noen plass før vi treffer på han. Jeg tror jeg rekker ett og et halvt sekund med panikk, før bikkja oppdager ham. Jeg hadde egentlig glemt hele bikkja jeg, det er jo faktisk en ganske stor trygghetsfaktor i en hund.

Unix har ingenting til overs for folk som plutselig kommer ramlende ut av skogen i mørket. Spesielt ikke berusede folk. Hun har alltid hatt en sterk mening om at berusede folk har å rette ryggen og oppføre seg – og det å bare komme dinglende på henne sånn plutselig, DET vil hun ha seg frabedt. Så hun hopper framover så langt hun kommer i båndet og setter i med sin dypeste, strengeste bjeffing.

Og jeg skal hilse og si at det var en som skvatt ja! Han hoppet et par skritt bakover mens han klynket litt, og jeg som var så utrolig forberedt på en ubehagelig fyllik-situasjon måtte heller gå inn i en åh, beklager, hunden er ikke farlig altså-situasjon.

Først der klarte jeg å se dette fra hans perspektiv. Greit, så var han sint på Betanien av en eller annen grunn. Men nå hadde han altså lagt det fra seg, og var på vei videre. Skulle bare ut i skogen og tisse litt før han fortsatte sin vandring hvem vet hvor. Og så, plutselig, rett foran ham på veien, helt ut av intet, dukker det opp en mørk skikkelse med hetten på genseren trukket godt ned i pannen, og med en stor og tilsynelatende mannevond hund. Er den i bånd? Det vet han ikke, det kan han jo ikke se, alt han ser er at den hopper framover og er sinna. Han kan jo ikke vite at dette er en tannlaus dustehund som synes duer i større flokker enn to er skummel liksom.

Tenk så mye energi jeg har brukt på å bygge opp denne skumle skikkelsen i hodet mitt, uten å skjenke en tanke på hvor skummel jeg selv er! Stakkars mann, vi skremte jo livdriten ut av ham, helt uten å banke opp en bygning. Det var jo meg som var skummel, ikke han. Men for meg selv er jeg jo ikke så skummel.

Om noen lurer på hva tittelen på innlegget har med innlegget å gjøre, så må vi gå tilbake til det Herrens år 2007, da filmen «I am legend» kom ut. Den er basert på en bok med samme navn. Typisk vampyr/zombie/apokalypse-film, hvor Will Smith er den eneste gjenlevende i en by hvor zombie/vampyr-viruset har infisert alle og han jobber intenst med å finne en kur. Will Smith har spilt samme karakter helt siden Men in Black egentlig – tøff, modig og slagferdig vittig helt som ofrer seg for samfunnet i større eller mindre grad. Noen burde få igjen pengene sine altså. Og som alltid, i denne filmen og (Spoiler alert, jeg røper slutten men det er ikke noe stress for du trenger ikke å se filmen) finner han i siste øyeblikket kuren og får brakt den videre mens han selv heltemodig dør.

Jeg vet ikke om det er Will Smith-effekten som gjør at filmen ender sånn, når boken har en helt annen vinkling. Det ser ut som det er fysisk umulig for ham å spille i noe hvor karakteren han spiller kommer litt mindre heldig ut av det. Men i alle fall, i boken går det jo plutselig opp for hovedpersonen at han, som er helt berettiget i sin oppfatning at han er helten og at han sloss mot monstre – han jakter på dem. Fanger dem, bortfører dem og utfører eksperimenter for å se om han kan reversere hva enn det er som har skjedd. Og de i sin verden opplever at stadig blir noen av dem bortført av en skummel skikkelse, ingen av dem vet hva som skjer fordi ingen av dem har noensinne kommet tilbake igjen. I monstrenes historier er det han som er legenden, han som er den skumle antagonisten.

Yes. I am Legend. Når denne stakkars karen våkner opp i litt mer edru form så er det meg og Unix han kommer til å fortelle om, vi som bare plutselig kom rekende midt på natten og forsøkte å spise ham.

Og da skal vi kanskje alle være glade for at han gikk og tisset før han traff oss. For tissevåte bukser hadde sikkert ikke vært en dans på roser på denne tiden av året!