comment 0

Svunnen tid.


Det var en gang et vitnemål som ble sendt ut til en ung mann som stolt hadde fullført bachelor. Han gledet seg til å motta vitnemålet sitt i posten, kopiere det opp og stemple det med «rett kopi», lukte på det før han sendte det ut til arbeidsgivere og kanskje – kanskje søke nye studier også? Men det varte og det rakk, og inget vitnemål dukket opp.

På et infokontor i Bergen by satt det på samme tid en gjeng kontorfolk som ikke hadde fått i seg tilstrekkelig med kaffe i denne tunge, mørke og regnfulle byen. En jobbet med dagens post, stoppet opp ved en stor a4-konvolutt og sa til de andre:

«hei, her har vi fått et vitnemål i retur! Burde vi sendt beskjed til han som skal ha det?»

«Ja, det burde vi. Etter kaffe kanskje?»

Så spoler vi fram ti år. Samme kontor. Samme konvolutt dukker plutselig opp i hånden til en av de som sitter der.

«Ehm. Seeeendte vi ut beskjed om dette vitnemålet egentlig?»

«Eh. Nei. Pokker og. Hva gjør vi nå da? Skriver vi at vi fikk det tilbake for ti år siden og at han kan hente det nå?»

«Nei. Kort og enkelt. Hei. Vi har på et tidspunkt sendt ut vitnemål til deg og fått det i retur. Du kan hente det nå. Skriv det, kanskje han ikke merker at det er gått ti år?»

Og dette er grunnen til at jeg stod i kø bland unge, håpefulle studenter og skulle hente vitnemålet til en kar som for lengst har gjort seg ferdig på HF-fakultetet og flyttet videre. I den forsamlingen er det vanskelig å ikke føle seg gammel og grå. De er på det stadiet man sminker seg før man går ut liksom. Og reker ikke rundt i hettegenser og joggis med luggen rett opp. De stresset over skolesøknader til England og hvorvidt man får farge på utskriften sin eller ikke, og plutselig savnet jeg intenst den tiden da jeg skulle bli molekylærbiolog og tenkte at man ikke trengte å møte til eksamen for å klare det. Da jeg fikk C på multiple choice -eksamen i molekylærbiologi ved å trille terninger på svarene jeg ikke kunne.

En del av meg hadde lyst til å bli student igjen. Men det er klart, hadde jeg vært student nå så hadde jeg fortsatt ikke kunnet sove til åtte liksom – jeg hadde gått fra å være sleten arbeidende småbarnsmor til sleten, studerende småbarnsmor med dårlig økonomi. Det høres ikke så stas ut. Jeg vendte blikket vekk fra de kvitrende studentene og rettet det mot benken foran meg i stedet for, og ble stående å se på en skål som stod litt bak skranken.


Huh. Sjooookolade? hm. Hun som voktet skålen forsvant innover for å finne vitnemålet jeg var på jakt etter, og der jeg stod midt i min egen alderdom var det alt jeg trengte. Lynrask som en slange, umerkelig som et fantom (håper jeg i alle fall) snappet jeg en sjokolade fra skålen og gjemte den i jakken. De er sikkert gratis altså, men de stod akkurat langt nok vekk til at man kanskje ikke skulle ta, og kanskje er de bare for studenter – noe jeg åpenbart ikke var.

Ingen sa noe. Så enten var det ingen som så det, ellers så var det faktisk gratis, alle så det men ingen hadde hjerte til å eksponere meg i min antatte kriminalitet. Jeg fikk vitnemålet, og ruslet sakte ut igjen, litt mismodig og uten å forstå hvordan tiden har gått så fort. Utenfor HF-fakultetet kom solen fram igjen da. I form av en kvitrende, blid studine som rakte meg en pose og spurte «Vil du ha studentpakken?»

HAH! Ser ikke for gammal ut for studentpakken, såh!

Men seriøst, ungdom, dette var magre greier! Nøtter og taco-krydder liksom? Bolognese base? (Kjære, middagen er reddet!) Da jeg var ung var det snop oppi også, jeg bare sier det. Stå opp for rettighetene deres! Krev snop i studentposene! Noen må ha det som fanesak!

Nuvel. Jeg husker vagt at jeg ikke syntes det var en dans på roser å være student og, så kanskje det er greit at vi er ferdig med det. Vitnemålet er hentet, trenger aldri å sette mine bein blant studenter igjen! …rent bortsett fra at jeg akkurat har begynt videreutdanning da. Kan berolige alle med at jeg kanskje ikke ble molekylærbiolog, men i runde to (eller var det tre) som student skjønte jeg at jeg måtte møte til eksamen og jeg sluttet (nesten) å trille terning på eksamen – så jeg tror det skal gå veien denne gangen altså.

Men sminke meg før forelesning, DET gidder jeg ikke. Skjeggen har allrede sagt ja han, så jeg trenger ikke å legge inn den innsatsen lenger. FLAKS.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s