Jeg føler det er en god beskrivelse for meg akkurat nå. Jeg skal liksom igjennom en dag som virker totalt uoverkommelig hver morgen, selv om jeg vet at den ikke er det. De små øyeblikkene kan ta knekken på en stakkar om man henger seg opp i dem liksom. Når du for tredje gang tar strømpebuksen til minsten på feil. Når bussen nærmer seg og ingen av ungene vil ha på seg sko. Når du ser refleksjonen din i vinduet på bussen, og ser det sletne fjeset, andre omgang med ammelugg som står RETT opp og kaffebarten. Hva er det med ammelugg nummer to forresten? Jeg sluttet å amme for et år siden, hadde akkurat vokst ut alle de teite småfjonene og så bestemmer kroppen seg bare for å heeeeeeey, røyte. Og så kommer plutselig luggen tilbake, den som ikke vil gjøre noe annet enn å stå rett opp. Flott. Takk. Det var ikke gale nok fra før liksom.

Det er da det er viktig å stoppe opp og tenke på at dette er bare de små øyeblikkene. Det er ikke de som utgjør helheten. Man skal jo være forelder resten av livet liksom. Resten av livet. Smak på den du. Og så spytt den ut, slutt å hyperventilere og tenk på at akkurat nå, nå har du kaffe. Og i hovedsak er det kjekt. Men av og til trenger man litt hjelp til å huske at det er det. Det kan bli ganske mørkt om man setter seg fast i sitt eget hodet for mye.

Så, ammelugg. Den vokser ut igjen den og. Kanskje kommer den tilbake igjen, men så tar man tran og håper det beste. Strømpebuksen kommer minsten til å ta på seg selv i løpet av året. Kanskje. Om ti års tid trenger jeg ikke å krangle på dem sko – da er vel heller problemet at de vil gå i høyvannsbukser uten sokker midt på vinteren og så kommer jeg til å bekymre meg for om de fryser i hjel på vei til skolen og så stresser jeg på meg ammelugg igjen. Og så er det påan igjen med tran da.

Det ordner seg uansett til slutt er vel poenget mitt. Jeg er jo egentlig optimist, selv om hodet mitt prøver å overbevise meg om at jeg har levd på en løgn hele livet og egentlig er en sur og bitter pessimist. Den jævla koppen er føkkings halvfull, så hold klaffen hjerne. You’re not the boss of me. Eller jo, på en måte. Men ikke egentlig.

Jeg gir opp. Du mener hva jeg skjønner.