Eller, løpe og løpe fru Blom. For de som ikke vet hva jeg snakker om ble det arrangert Winterrun i Bergen andre året på rad – et løp hvor man kan løpe/jogge/halte fem eller ti kilometer, alt etter hva egoet tåler. Og jeg liker jo å si at jeg løper altså, men når sant skal sies så er det vel litt mer i retning jogging for min del – i alle fall når man ser på de som fiser avgårde i starten. Rettelse, man kan ikke se dem, du ser bare skosåler og en støvsky. Muligens et «bip bip» og.

MEN jeg lusket meg altså ut av komfortsonen og løp (føkk it, jeg kommer til å kalle det løping selv om reeelativt mange var mer løpete) 10 k i år og – selv om løpeformen min tidligere i uken tilsa at jeg burde holde meg til fem. Jeg er sikker på at jeg ble forbigått av en mordersnegle. I dvale. Liksom. Målet mitt var å slå tiden min fra i fjor, men jeg hadde kanskje ikke helt troen.

Min taktikk var å sette på en podcast, lene meg tilbake og nyte turen så mye som det går an å nyte ti kilometer brostein og asfalt. Fytti. Det er ikke det beste underlaget. Og jeg kan si med en gang at stort lenger enn ti kilometer, det kommer ingen til å se meg løpe. Jeg er for lat, jeg gidder ikke. Jeg har bedre ting å gjøre med dagen min enn å løpe på meg brokk og beinhinnebetennelse altså. Muligens om det er skævv involvert, men tiden da jeg ville gjennomføre halvmaraton i Bergen sentrum er over og kommer aldri tilbake. For da fem kilometer var gjennomført var jeg egentlig ganske lei allerede. Anklene protesterte og uansett hvor mye podcast jeg hadde på ørene så var det EN sang som gikk på repeat i hodet mitt.

HER ER JEG
Brannbamsen Bjørnis
ROP PÅ MEG
Lille, søte, røffe,tøffe
BRANNBAMSEN BJØRNIS
det er meg!

Det var en kraftanstrengelse å ikke synge den så høyt jeg kunne hele tiden. Ikke at jeg hadde pust til det altså, det hadde garantert stoppet på HER ER JEG og så hadde jeg ikke klart mer. Men jeg hadde prøvd om igjen. Og om igjen. Og det hadde gjerne fått alle rundt meg til å undre seg litt over hva slags galning de løp ved siden av. Men for de som ikke har prøvd det, ti kilometer med Brannbamsen Bjørnis er lenge altså.

Men så skjer altså mirakelet da, at jeg nærmer meg mål og ligger godt foran fjorårets tid. Og da ble jeg i såpass godt humør at jeg begynte å high-five alle løypevaktene jeg løp forbi. Det varte helt til jeg løp forbi politimannen som stoppet trafikken. Jeg hadde egentlig tenkt å klaske neven hans og, men ett blikk på fjeset hans fortalte meg at han var på jobb. Så jeg lot det være. Se, jeg har sosiale antenner! Og så fant jeg ut at jeg kanskje skulle fokusere på å komme meg i mål heller, siden de aller fleste andre var der allerede liksom.

Og sånn gikk det altså til at jeg kom dinglende over målstreken seks minutter raskere enn i fjor. Det stod en gal person i målområdet og forsøkte å fange meg. Jeg prøvde i det lengste å vri meg unna, men så innså jeg at vedkommende forsøkte å henge en medalje rundt halsen min, og det må nå være lov.

Her hadde jeg tenkt å legge ut bilder som ble tatt av fotografer langs løypa. Men for det første så var det ikke mulig å laste dem ned uten å legge dem ut på facebook først – og da gjør jeg det faktisk ikke. Jeg hadde sikkert lagt dem ut uansett om ikke noen hadde forsøkt å tvinge meg til det – men om jeg må – da nekter jeg. For det andre så var de små thumbnailene jeg kunne se utydelige og med.. skal vi si .. selsomme ansiktsuttrykk. Serr, du har EN jobb, fotograf, du må da klare å ta bilder annet enn i de sekundene jeg ser rar ut!

Eller kanskje jeg ser rar ut hele tiden. Now that’s a thought. I mitt hode så det omtrent sånn ut:

Bare, uten capsen, for det gjør jeg ikke. Og med litt mer klær siden det er midt på vinteren og bare galninger og fjortiser går med så lite klær.

Jeg har glemt hvordan man avslutter blogginnlegg og jeg aner ikke hvordan jeg skal gjøre det med dette. Så without further ado,

(det var meg som avsluttet på en brå måte)

(Skulle være litt sånn morsomt da)

(Seriøst jeg vet ikke hvordan jeg skal slutte)