Bussen var etter hva appen kunne fortelle meg, skikkelig forsinket i dag. Det skulle være sånn fire minutter til den kom da vi gikk ut av huset, men uansett hvor mye jeg trykket oppdater, stod det fortsatt 12 minutter på appen. Forsinket, tydeligvis? Jeg anbefaler alle som befinner seg i en slik situasjon å dobbeltsjekke at nettverket på telefonen er skrudd på, forresten, det kan spare deg for mye trøbbel. Jeg slår av alt nettverk om natten, og tilfeldighetene ville ha det til at i dag hadde jeg bare skrudd på wifi. Sjekket bussen da vi gikk for å kle på oss. Da jeg skulle dobbeltsjekke utenfor var vi ikke lenger innen rekkevidde, noe jeg var lykkelig uvitende om.

Junior insisterte på å gå selv, så fireåringen tok plass i vognen hans og han stabbet avgårde. Whatever. Vi har god tid. Han blir snart lei, bare bra om han får gå litt.

Jeg sverger at jeg aldri kommer til å gjøre det der igjen uten å ta med båndet til bikkja så jeg har kontroll på han. For plutselig setter han kurs mot veien. Det kommer en bil. Jeg ber han stoppe og komme til meg, men jammen er ikke han kommet i den alderen der han bare flirer og gjør det motsatte. Så jeg slipper vogna, hiver meg fram og får tak i hetten på jakken. Vogna.. står ikke på flatmark for å si det sånn. Så den triller bakover den. Jeg hopper bakover for å få tak i vogna, knappene på hetten til junior løsner, så han er fri igjen og jeg når ikke tak i vogna. FORT TA EN AVGJØRELSE PÅ ET HALVT SEKUND HER foran junior er det bilvei, bak vogna er det gressplen. Sorry, det blir junior. Jeg hanket inn junior, løper etter vognen som på de sekundene har kullseilt på gressplenen. Fireåringen var IKKE imponert for å si det sånn.

Men alle var fortsatt i live da, og uskadet, det må jo telle for noe. Den her foreldregreia altså, noen som mestrer den hakket bedre enn meg her?

Så var det den bussen da. Jeg trøstet ungene, puttet begge to i vognen og tenkte at jeg hadde god tid til å roe nervene på vei opp bakken. God tid liksom, kommer bussen i det hele tatt i dag? Den har jo enda ikke rørt seg i følge appen.

Joda. Bussen kom, den. Da jeg var halvveis i bakken. Så min rolige gåtur opp bakken ble plutselig bakkesprint med dobbeltlastet vogn, en distanse som egentlig var totalt håpløs å klare i tide. På den positive siden, ungene hylte av latter. Og bussjåføren, han ventet. Han ventet, noe han absolutt ikke hadde trengt å gjøre men bare gjorde likevel og jeg håper at han vinner i lotto på lørdag. Jeg vurderte å skrive en sint post på Skyss sin facebookside om en app som ikke funket, men HELDIGVIS oppdaget jeg at det var brukerfeil før jeg kom så langt. Så, om jeg skal være ekkelt optimistisk har det vel egentlig vært en fin morgen.

Men jeg trenger ikke mer action nå.