Vi er så nær mål. Minsten er i seng – han sover definitivt ikke, og har tydeligvis tenkt at hele borettslaget skal få vite det. BLINKE BLINKE STJERNELILL jodles med kraft hentet helt fra tåneglene, men han er i alle fall i seng. One down, one to go. Jeg ser muligheten for total kollaps i sofaen blinke i det fjerne. Bare et kapittel Kardemommeby og tre sanger igjen.

Men visse naturlige funksjoner i kroppen lar seg ikke avspise med at det kun er femten minutter igjen av leggingen. Har man drukket en liter kaffe på jobb så blir det fort tøm-tarmene-fest på kvelden, og det er på en måte ikke noe å gjøre med. Så dukket tanken opp da, med minsten parkert i en seng han mirakuløst nok ikke har skjønt hvordan han klatrer ut av (jeg fatter ikke hvordan det er mulig, gutten klatrer opp etter slette veggen ellers, men TRO meg jeg klager ikke) og størsten plassert i lesekroken med Kardemommeby, kan.. kan jeg .. kan jeg gå på do alene?? Fordi at det er en undervurdert luksus, jeg bare sier det. Håpet er lysegrønt. «Bare sitt der og vent med boken litt, så skal jeg gå på do – og så kommer jeg og leser etterpå» sier jeg, og fireåringen nikker blidt.

Really? Dette er jo EPISK. Selvfølgelig, når man sier vent LITT så er det LITT man får. Jeg hadde såvidt truffet rammen før døren gikk opp med et brak og fireåringen står der halvveis anklagende og spør «Skulle isje du lese, mamma??»

Nope. Det er faktisk ikke en menneskerett å få gå på do i fred, så da drøyer vi det noen år.

Og så hopper vi bare over at jeg oppdaget at laptopen min befant seg i en dam med kaffe da jeg kom opp. Hvorfor det? Jo fordi jeg satte fra meg koppen for å fange opp en halv skål med melk og cheerios da minsten spise kvelds og så sparket han til koppen (hva pokker gjorde foten hans DER oppe, det vet jeg ikke) og så lå laptopen på enden av det samme bordet og kaffe renner tydeligvis langt.

Med litt flaks tørker den fint til i morgen og dufter kaffe hver gang jeg slår den på, og så er det ikke krise for jeg har allerde skrevet ferdig eksamen.