comment 0

Yes det er sommer, og ingenting er stress.


Første ferieuke er over og så langt har vi en underlig følelse av at ting plutselig har begynt å gå seg til. Det er mulig det bare er stille før stormen altså, men jeg får stadig opp facebook-minner fra i fjor full av sletne fjes og tekster om at ingen sover. Denne uken? Vi har sovet. Innigranskævven som vi har sovet. Vi har vært på hyttetur på fjellet, og ikke bare har ungene sovet igjennom natten, men ingen av dem har våknet før halv åtte om morgenen. Og, nesten enda mer mirakuløst, JEG har sovet til halv åtte om morgenen. Som regel har jeg ikke ro på meg til det, jeg spretter ut av sengen og roper ENDELIG hver morgen. Av og til er det riktignok bannskap innvolvert og, men jeg har ikke ro på meg til å ligge i sengen når jeg kunne UTNYTTET ALL TIDEN.

Denne uken har jeg kreket meg ut i stabburet hver kveld, konket ut, forsøkt å dra øynene opp til en joggetur før ungene våknet men bare konstantert at det ikke gikk og sovet videre. Fjelluft og søvnterapi. Og en velsignet stille verden.

Bikkjen. Noldus, kompis, Stealer of Foods.

Det hender jeg tenker en tanke om all inclusive. Men så kommer jeg på at jeg ikke egentlig liker folk, i alle fall ikke mange av dem på samme plass, og i alle fall ikke høylydte feriefolk, så jeg ville hatet det fra første sekund. Jeg hører til i en hytte, jeg. Jeg trenger ikke innlagt vann og jeg trenger virkelig ikke ubegrenset tilgang på dessert. (Selv om en eller annen gang burde jeg dratt på noe sånt og sett om jeg kunne fått dem til å gå i minus.)

Det så lenge ut som om idyllen var over i går da vi kom hjem, slitne småbarn kan bli innmari sinte, og bikkja er ingen hjelp i alle fall. Vi hadde klart å megle ned kranglingen til slutt, da freden igjen ble brutt fordi bikkja stjal yoghurten til femåringen. TAKK OG PRIS for at jeg hadde en til, helt lik, i kjøleskapet.

Men i dag var det idyll igjen. Morgenen var grå riktignok, og femåringen var IKKE imponert over at jeg sa at det var litt for kaldt til å gå på stranden. Men seks bøker på biblioteket og tre lekeplasser fikk opp humøret, og etter at minsten hadde sovet var det plutselig sommer igjen. Og vi satte kursen mot stranden.

Vannet der var fullt av de superteite småfiskene som er dritlette å fange i bøtte og dumme nok til å ikke tørke vekk etter å ha endt opp i bøtten førtifem ganger. Vannet var fullt av småbarn som fanget dem, og.. vel, meg. Fordi femåringen ropte at jeg var verdens flinkeste mamma så høyt at det hørtes i mils omkrets da jeg gjorde det. Altså, jeg står og fanger fisk til dommedag jeg, etter de ordene. I tillegg synes jeg det er ganske gøy. Litt fordi det er så innmari lett, litt fordi jeg er så SYKT mye flinkere enn alle de andre der til å gjøre det. De andre som fanger fisk er riktinok fem år og nedover, men jeg lever fint med å være helt blant småttiser. Jeg var sikkert mye bedre enn alle de andre foreldrene til å fange småfisk og. Det kan hverken bevises eller motbevises siden de satt og var late på land.

Vi hadde det strålende kjekt helt til junior, som akkurat var midt i en lang tirade om fisken i bøtta, plutselig fikk det underlige, ufokuserte ansiktsuttrykket som kommer rett før han fyller bleien. Det sekundet var ikke nok varsel til at jeg kunne reagere, og bleieløs som han var der på stranden la han en dugelig kabel rett i sanden. Og jeg hadde en tanke om å diskre fjerne det før noen fikk det med seg, men så hadde jeg femåringen på høyttaler ved siden av da. «MAMMA BÆSJET HAN?? BÆSJET HAN PÅ STRANDEN? BÆSJET HAN MAMMA??» jaaaaaaaaa goddamit han bæsjet, greit!

Heldigvis da, så er jeg hundeeier. Og i enhver jakkelomme jeg eier og har befinner det seg en eller to bajseposer, bare sånn for sikkerhets skyld. Så mens alle de andre foreldrene beskjemmet så vekk og lot være å kommentere, sendte jeg femåringen til jakken etter pose (kunne ikke gå selv for junior ville så gjerne plukke opp kabelen), og fjernet bajsen med vante hender. Kom igjen, foreldre, dere trenger ikke late som om noe sånt aldri har skjedd dere. Jeg VET at dere har vært der, alle sammen.

En uke har gått, og vi har fortsatt tre igjen. Og vi sover. Riktignok sover de ikke lenger til halv åtte her hjemme, og jeg ble grepet av et plutselig tilfelle av insomnia i natt, men nå har jeg sovet så mye at jeg klarer meg et år til. Jeg vet forresten ikke om man kan kalle det insomnia når grunnen til at du ikke sover er fordi du ble spist opp av klegg og holder på å klø deg i hjel. Klegg og flått, jeg tar mordersneglen over dem når som helst.

Uansett, sommer. Yes. Ingenting er stress.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s