comment 0

Det føles litt rart.


Det føles litt rart, når du henter i barnehagen og en litt betuttet pedagog sier at hun kommer til å savne ungene. Fordi ingen vet når de åpner igjen, og verden plutselig virker litt mer dyster enn i går. Den er jo ikke mer dyster enn i går, men akkurat nå kan det kanskje virke sånn. Jeg kommer til å savne barnehagen også. Kan jeg få en oversikt over hva de pleier å gjøre med dagen? Og hvordan får dere yttertøyet tørt igjen? Tørkeskap? Nei det har vi ikke. Og, pokker, jeg har glemt to par støvler i tørkeskapet når jeg tenker meg om.

Det føles litt rart, når butikken er tom for dopapir, knekkebrød og folk, og treningssentrene skal stenge. Hva, må vi liksom.. trene.. ute nå? Godt vi bor blant bakkar og berg liksom, da kan jeg fortsatt løpe stigningsintervall selv om mølla er utilgjengelig. Det hadde gjerne vært fint om ikke alle hamstret samtidig, men heller lot være å bryte karantener. Jeg tror sistnevnte er mer effektivt.

Det føles litt rart å skulle ha barna hjemme på dagtid. Hvordan får vi til det? Hvordan gjorde de det før? Åja, de jobbet ikke. Det gjør vi nå. Det blir ikke så lett dette her. Men det som ville vært enda mindre lett, var å vente på at det smalt før vi stengte ned alt. Når intensivavdelingene blir så fulle at vi må velge hvem av Kari og Per som er verdt behandling.

Det føles litt rart, fordi jeg er vant til å bekymre meg for barna mine. Men akkurat nå, akkurat nå er jeg mye mer bekymret for foreldre og svigerforeldre. Jeg har venner i faresonen. Det har du og. Vi vil tape mye på dette, men vi kan tape så uendelig mye mer. Vi skal ikke være for redde, vi skal ikke ha panikk. Men kanskje vi kan være akkurat passe redde, så vi gjør de tingene som bør gjøres? Akkurat så redde at vi skjønner alvoret, men ikke så redde at vi gjemmer oss i skapet på do og gråter. Jeg får uansett ikke plass inni der.

Det føles rart å stå på kanten av det, uten å vite hvor det kommer til å ende. Og så må vi huske at for de aller fleste ender det bra. Og vi kommer oss på beina igjen. Og nå har jeg vært alvorlig i opptil flere setninger på rad, det føles himla rart det og. Så jeg har ikke tenkt å dra det lenger.

Hold dere friske. Host i albuen. Hold klemmene virtuelle.

Live long, and prosper.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s