Det virker som en helt vanlig lørdag, bortsett fra at butikken nærmest var folketom da jeg handlet. Og jeg hadde et sterkt behov for å fortelle alle at jeg ukeshandlet, ikke hamstret. I går virket det som om Bergen faktisk var med på dugnaden selv også, med strålende sol og utevær, noe jeg egentlig synes var litt ufint. Det er jo ikke representativt for hvordan det kommer til å være framover, så det gir oss et veldig uriktig bilde av prøvelsene vi skal igjennom. (Mulig du fant en dobbel mening der. Tiltenkt? Tja?) Og så kan man grue seg til alle regnværsdagene som kommer til å komme framover – eller man kan la være. Alt etter som. Jeg håper for Skjeggen sin skyld at helsevesenet ikke går tom for kaffe, for da kommer han til å måtte bo med et samfunnskritisk helsepersonnel på randen av sammenbrudd.

På den lyse siden, nå er det jo praktisk at jeg har sluttet med fullkontakt kampsport og begynt å løpe i stedet for. En av de få sportene som faktisk fortsatt kan gjennomføres jo! Det, og orientering. Men det har jeg sluttet med, etter at jeg gikk meg bort før første post i min alle første konkurranse på ungdomsskolen. Eller barneskolen. Hvem vet, ikke jeg – jeg gikk meg bort og så meg aldri tilbake.

Ellers lærer vi stadig nye ting her hjemme. Sist jeg spritet hendene (JA jeg vasket dem først og de var tørre da jeg spritet, jeg tar e-læringskurs i håndhygiene en gang i året) sniffet femåringen i luften rundt meg og lurte på hva det luktet.

«Håndsprit», svarte jeg.

«åå. Sprit lukter godt!» svarte hun.

Det blir så fint det, når hun kommer tilbake til barnehagen igjen og kommer med sånne uttalelser. Mamma og pappa taklet denne krisen bra, ja? Yep.

Nuvel. Jeg har ikke så mange ambisjoner for denne perioden. Mitt eneste mål er å komme igjennom den uten å legge til «FOR FAEN» etter en eneste instruks til ungene. (Skjeggen får heller tåle det.) Men jeg må innrømme at etter å ha fortalt treåringen at det ikke er lov til å leke med stikkontaktene for hunderogførtifemte gang, så nærmer vi oss den grensen med stormskritt. Jeg er bare så redd for at om den grensen først er krysset, så kommer antallet ganger jeg sier det deretter til å vokse eksponensielt.

Det må vi forsøke å unngå. Min plan er å sette meg selv i karantene på do med en sjokolade når jeg merker at smertegrensen nærmer seg.

Eller. Kanskje ikke på do. Hver gang jeg går på do tror hele familien (inkludert bikkja) at det er familiemøte der nede. Jeg får sikte på klesskapet i stedet for. Dette huset er, ved nærmere ettertanke, himla lite.

Husk å være grei med hverandre. På anstendig avstand.