Så, før hele den der «nå går verden under»-greien, så jobbet jeg meg opp masse fridager. Jeg skulle egentlig jobbet i helgen som var, men jeg jobbet meg altså opp fri til å reise på en episk tur til Geilo med Skjeggen. Barnevakt fikset og alt. Og så ble turen avlyst. Men vi hadde jo fortsatt barnevakt, så HVA skulle vi gjøre med all den fritiden? Spise ute? Raide pokemon? Klatre? Rydde i hagen? Men så stengte Norge da. Og besteforeldre burde ikke passe barnebarn. Det ble en helg vi kommer til å huske, men ikke akkurat fordi det ble en romantisk helg for to.

Jeg har ikke vært på jobb siden det, jeg hadde jo så mange dager fri. Men i dag var det altså ut av dvalen, jeg jobber i helsevesenet og vi har ikke hjemmekontor. Jeg var ikke forberedt på hvor langt inn i korona-boblen jeg allerede var kommet. Terskelen for å forlate huset og gå på jobb var stor. Pulsen var stigende og det var jeg og. KAN jeg gå ut liksom, bare sånn uten videre? Overlever familien uten meg? Spoiler alert, det viser seg at de gjør det.

For anledningen hadde jeg fått fikset opp sykkelen, jeg var ikke motivert for hverken kollektiv trafikk eller å betale bompenger. Og jeg har jo løpt masse i det siste, så den sykkelturen burde ikke være så gale. Vel, DET var feil. Den var ti tusen ganger verre enn jeg husket, og der jeg tråkket meg hjem i en oppoverbakke fra helvete, i motvind og hagl – der steg motivasjonen for å ta sjansen på kollektiv trafikk betraktelig. På et eller annet tidspunkt får jeg korona likevel liksom. Og dessuten hadde jeg glemt hvor himla vondt i rompa du får av å sykle, når du ikke har gjort det på en stund. Motivasjonen til å betale bompenger er fortsatt på bånn forresten, det er ikke i budsjettet mitt og jeg orker ikke å regne på hvor det skulle fått plass. Selv ikke for korona.

Nuvel. Det er rare tider. Det er rart å sykle til jobb i rushtiden på en tirsdag, når det trafikkmessig ser ut som en søndag morgen. Det er rart at det står syv vektere i døren på Haukeland for å sjekke at jeg har lov til å komme inn der. SYV. De hadde en fin, intern refleksjon på det når jeg kom inn døren og alle syv tok et skritt fram for å sjekke kortet mitt. Jeg rygget to skritt bakover, klar til å late som om det var zombie apokalypse og løpe. En av dem plukket opp mitt forvirrede og sjokkert ansiktsuttrykk og kommenterte «Er vi litt mange i denne inngangen kanskje?».. ja.. Kanskje det.

Det er også rart å jobbe i psykiatrien, og være vant til å kunne gå i sine egne klær – og så plutselig skulle tråkke rundt i hvitt. Det føles ut som jeg prøver å lure noen.

Men når alt kommer til alt, så er jeg jo mentalt forberedt på dette scenarioet. Jeg har ikke løpt meg igjennom fire sesonger av zombies, RUN for ingenting. Vi står an av denne gangen og, gjør vi ikke?

Når det er sagt, så går min oppriktige medfølelse til alle som sitter i hjemmekontor. Det var godt å føle på et lite snev av vanlig hverdag (om man ser vekk fra korona-teltene liksom), det var godt å kjenne på en rutine igjen. Det kommer en dag for resten av dere og!