comment 0

The extroverts are not ok.


Noen flere som kjenner på at huset er trangt, dere? Det er i disse dager jeg priser meg lykkelig over at jeg giftet meg med en fyr jeg liker, for hadde jeg ikke likt han så hadde disse dagene blitt lahahahaaange.

Men jeg hadde kanskje ikke giftet meg med han om jeg ikke likte han. Med mindre jeg visste hvor glad han var i å bake brød. Da hadde jeg kanskje gjort det uansett.

Ellers er vi akkurat nå i eksil for rikets beste. Karantene altså. Det hostes og nyses og hodepines og lungene klager. Egentlig tror jeg jo at dette er en av de vanlige sesong-drittsekkene som herjer og later som om den er CoVid-19 for å være kul, men med en jobb i helsevesenet er det kanskje lurt å sjekke det før jeg går på jobb igjen. Så kort fortalt, test tatt, venter på resultat, og i mellomtiden datt minsten ned fra sengen min og slo foten sin. Og så klatret han opp på sofaryggen, datt ned fra den og landet på samme fot og plutselig var det hyling og skriking og gutt som ikke vil gå på foten.

Jeg mener SERIØST gutt. Etter å ha klatret på absolutt alt (OG FALT NED IGJEN) i tre år uten skade (minus den lille turen til legevakten da han stupte ned fra øverste køye og smalt pannen i et nattbord på vei ned – men det teller ikke, han var ikke skadet, det var nervene til mor som var skadet), så skader han faktisk foten sin akkurat i det tidsrommet vi sitter og venter på koronatest. Vi kan jo ikke fly til legevakten da. Hei, han har vondt i foten, forresten vi har kanskje korona. Og så bare:

Og så har gutten traumer for livet vett. Flott. Nei, i går kveld bestemte jeg meg for å lirke en paracet i yoghurten hans og legge han, og satse på at verden så lettere ut i dag. Og det gjør den. I dag tror jeg ikke lenger at det er fare for amputasjon. Lurer på om Skjeggen noen gang blir lei av å måtte gjenta frasen «Jeg tror altså dette går helt fint» til det kjedsommelige. UTEN at han NOENSINNE poengterer når han har rett. Som han ofte har i de situasjonene. MEN TENK OM DET ER ALVORLIG OG SÅ HAR JEG IKKE REAGERT!! Sånn er det.

Nuvel. Nå er det på tide å vekke Skjeggen og få han på jobb. Det vil si, bevege seg fra sengen til stuebordet. Påkledning valgfritt. I alle fall fram til første skype-møte. Jeg må igjen si at jeg føler med alle i hjemmekontor, jeg er lykkelig over å få gå på jobb. Men jeg må få sitere en bussjåfør i en artikkel jeg leste som satte et litt annet perspektiv på det: «Jeg blir litt provosert over alt fokuset på de som jobber hjemmefra, og psykologer gir råd til de som sitter hjemme for at de skal få en bedre hverdag. Men noen kan ikke sitte hjemme. Vi som kjører buss kan ikke det. Heller ikke de som jobber i matbutikk og apotek. Vi er de lavtlønte folk tar for gitt.»

Det er faenmeg sant. På tide å vise at dere setter pris på oss. Takk for applausen, now put your money where your mouth is.

Nuvel. Jeg skal nyte dagen videre i karantene, ikke puste på noen, ikke dra på hytten, ikke dra på butikken. And all is well.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s