I dag tok jeg på meg en ordentlig bukse. Wow, tenker dere, hun har fått med seg at man ikke bør se ut som en dass under lockdown, for det sier alle bloggerene! Nei. Det er ikke sånn det er. Alle kosebuksene og tightsene mine er på vask, så jeg hadde ikke noe reelt valg. Det føles feil og fremmed, og jeg ser fram til at vasken har tørket.

Uansett. Forrige uke kjøpte jeg meg elsykkel. Etter at hele den her pandemi-greien skjedde, så kjennes det litt ut som om jeg går på Skipet som kom til Bjørgvin i 1349 hver gang jeg skal ta bussen til og fra jobb. Ofte er faktisk klokken omtrent 1349 når jeg skal på seinvakt og, det hjelper ikke. Så jeg har syklet. Og jogget. Og busset. Og angstet. Og så regnet jeg litt på det, og fant ut at om jeg kjøper en elsykkel så har jeg spart den inn på busspenger etter tre år. Nevnte det for et par venner, som muligens tilhører en slags elsykkel-sekt. De tilber i alle fall elsyklene sine og var akkurat så overbevisende at jeg meldte meg inn i samme kirke. Kjøpte meg elsykkel. Dro det på coop-mastercard, så får jeg ekstra coop-poeng og. Knall. (Før noen ringer han strenge fyren i luksusfellen, så kan jeg si at jeg tok det på det kortet kun for poengene sin del, pengene hadde jeg fra før. På Skjeggen sin sparekonto. Neida. Joda. Neida.)

Jeg er jo ikke kjent for å være veldig gjennomtenkt når jeg gjør ting på impuls. Men denne gangen følte jeg at jeg naglet det. Avtalte å hente sykkelen to dager senere, så jeg kunne få låne sykkelstativet til svigers. Da ville jeg ikke trenge å ta ut barneseter og hundebur liksom. Imens kunne butikken montere låsen for meg. Nydelig.

Men livet ER jo aldri så lett. Siden jeg hadde denne vanntette planen tok jeg med ungene, så jeg kunne få tak i hjelm til småtten og bjelle til sykkelen til femåringen. God stemning hele veien inn, og hele veien ut igjen. Ungene i bilen. Monterer stativ, har fått en innføring i det så jeg er HELT sikker på at jeg vet hvordan. Det var her det begynte å halte litt.

For låsen på sykkelen var montert sånn at sykkelen akkurat ikke kunne sikres i stativet. Jeg kjente litt på stressnivået allerede her, for hva fan GJØR jeg om jeg ikke får dette til å funke? Etter panisk leting i bilen etter tau, kom jeg på at jeg hadde på meg den nest siste kosebuksen min. DEN HADDE SNOR i seg. Det har den ikke nå lenger, for å si det sånn, jeg nappet den ut, tjoret sykkelen fast og high-fivet meg selv. Alt dette før ungene var blitt så utålmodige at de hadde gått til krig mot hverandre.

MEN SÅ. Jeg så ikke så veldig nøye på hvordan sykkelen hang, jeg trodde jeg var i mål jeg. Men romlingen bak på bilen når jeg kjørte tilsa noe annet. Jeg heiv meg inn i første og beste busstopp og oppdaget at forhjulet på sykkelen slepte nedig bakken. Panneklask. Kan ikke sette igjen bil og sykle, på grunn av unger. Og bil, egentlig. Kan ikke sette igjen sykkel. Kan ikke trø sykkel inn i bil. Krigen i baksetet nærmet seg, og jeg stod og tenkte at om jeg bare hadde busset ut og hentet sykkelen, så hadde jeg ikke fått dette problemet OG jeg hadde hatt egentid. Jeg vet ikke hva andre gjør i sånne situasjoner. Jeg for min del er himla bortskjemt og ringer svigerfar med en bønn om assistanse. Og svigerfar rykket ut med setene lagt ned og løftet den to tonn tunge sykkelen inn i sin bil. På dette tidspunktet begynte sykkelen å irritere meg. Men jeg tenkte at når jeg først får den på veien blir det bra.

Vi kom oss hjem, og jeg heiv sykkelen på lading og gjorde meg klar til råning. Nuvel. Skal man kjøre sykkel er det greit å ha luft i dekkene, egentlig. Gjett om vi hadde pumpe som passet da! Bare, gjett. Næh. Hadde Jula? Nei. Pumpen kom ikke i hus før tre dager senere. Og i mellomtiden hadde jeg ringt forsikringsselskapet og spurt om forsikringen dekket doningen min. Joda, ikke noe problem. Men en så dyr sykkel trengte en FG-godkjent lås. Ikke noe problem, tenkte jeg, en lås til 600 kroner må da være godkjent i både hode og ræv.

Vel, MÅ er et sterkt ord. Etter å ha hamret meg igjennom google for å finne ut hva fan en fg-godkjenning er og om låsen min fylte kravene, viste det seg at denne låsen IKKE var godkjent. Butikken var mildt overrasket da jeg kom slukøret tilbake med avmontert lås og spurte hva vi gjorde nå. Denne godkjenningen er nemlig så avleggs at det er få forsikringsselskap som driver med det. Mitt gjør selvsagt det. Heldigvis var det ikke noe problem å bytte – og låsen jeg måtte bytte i var faktisk billigere. Og større, så den tar mer plass på sykkelen, og den er mye vanskeligere å låse. Jeg kjenner at jeg hater den litt. Jeg vil mye heller ha den andre, men jeg vil også gjerne slippe å legge ut 27 laken helt på egen hånd om sykkelen blir stjålet. Og jeg bor i Bergen, sykler BLIR stjålet, liksom.

Så stod jeg der da, med ny lås i hendene, stolt over at jeg husket både lås og kvittering. Og mannen i kassen ønsker meg god påske, og spør om jeg har lagt ved nøklene til låsen.

…

…

Nøklene til låsen ja. Nei. Nei, takk som spør, de ligger hjemme.

Jeg klandret sykkelen. Jeg skammer meg ikke over å si det, jeg skulte på sykkelen og hatet den litt. Men nå var den ladet, det var luft i dekkene, jeg hadde hjelm til minsten. Så jeg festet sykkelvognen på sykkelen og tenkte at jeg i alle fall skulle teste om det funket før jeg ofret hele skiten til Beelzebub.

OG JEG SÅ LYSET. Første tråkket virket det som om sykkelen ikke gjorde en dritt, og det brygget til storm i hodet mitt. Men så. SÅ. Sykkelen ga plutselig gass som en Pegasus og SUSTE opp bakken med meg og vogn og unger og det hele. Jeg hylte i glede. Ungene hylte i glede. Naboene satte sikkert kaffen i halsen og lurte på hva som skjedde.

Jeg er altså frelst. Jeg har forlatt the Church of the Flying Spaghetti Monster og tilber nå Elsykkelguden. «Hva skal du gjøre om vinteren da?» spør sikkert noen Thomas-tvilere seg. Vel, det finnes piggdekk. Og vanter. Neither rain, nor storm, nor gloom of night can stay this messenger about her duty!