Det er ingenting som er så gøy som å være småbarnsforelder en regntung søndag i Bergen. Du VET at om inventaret i huset skal overleve, så må de unge lovende ut og frese fra seg. Men før man kommer seg ut, så må man komme seg igjennom klagesangen fra unger som sier at de ikke vil ut – når de egentlig vil, de har bare ikke forstått det selv. Og så skal de ha på fullt regntøy. Og så har du glemt å ta minsten på do (for det kan han for fanden ikke klare å huske selv) og så må du ha av fullt regntøy, gå på do og prøve å forhindre at han tisser ned hele badet. Til dere som ikke har testet ut guttebarn enda; det er himla mye mindre vask når man dotrener jenter. De har ikke så stor rekkevidde, for å si det sånn. Og så må vi NOK EN GANG diskutere hvorvidt det er nødvendig med håndvask. HVER gang gjør vi det. HVER gang vinner jeg. Jeg argumenterer for håndvask altså, bare så det er sagt. Men kan vi ikke bare innse at mor vet best og .. bare.. vaske hendene? Jeg bare spør.

Og så skal vi ha på fullt regntøy igjen. Og vi kommer oss ut. Er ute i ti minutter før jeg innser at påkledningen tok så lang tid at lunsjtiden har kommet og gått, og alle er sure og sultne. Men nå vil de ikke inn igjen. Og så skal de rulle seg i alle dammene de finner. Det finnes seriøst ikke regntøy som dekker både Bergensvær og mine barn. Mine barn har for mye av meg i seg, makk i ræven og for mange gode ideer. Og når sulten er på bristepunktet går vi inn igjen, og alt det våte tøyet skal av og henges opp og humøret når bunnpunktet.

Det er ikke så lett å være birøkter en regnværstung søndag i Bergen heller. Yr lovet meg oppholdsvær midt på dagen, men Yr sine veier er urannsakelige og ustadige, så nå sitter jeg her og stirrer mismodig ut i regnet. Lever dronningen min? Aner ikke. Får jeg merket den andre dronningen? Ikke faen. Får jeg høstet noe eller gjort noe som helst klart til innvintring? Neppe, drittværet skal vare hele uken – og DER tar aldri Yr feil i alle fall. Stakkars bier. Det er noe himla vemodig over at sesongen nå er over, og at om bare et par måneder ser jeg ingen av dem igjen før sånn i mars en gang. Når de stikker nesen ut for å skite ned hele nabolaget. Det er mye skiting som skal gjøres når du har holdt deg fra november til mars.

Jeg har en illusjon om at neste år blir mye mindre stress enn dette året, for neste år vet jeg hva jeg gjør. Jeg ler av meg selv mens jeg tenker dette, for realistisk sett er det neppe sånn det blir.

Lysepunktet i tilværelsen akkurat nå er putringen ved siden av bokhyllen. Det putrer og bobler så fint i tønnen som står til gjæring. En dæsj honning, en dæsj gjær, en dæsj vann – det blir mjød av sånt.

Med honning fra hagen. Riktignok ikke vår hage, honningen jeg høstet i sommer forsvant som ugler i mosen. Men vi overtok en tønne gjæret honning fra bigården rett over fjellet, og det er faktisk nært nok til at jeg kaller det honning fra hagen. Hele Løvstakken er min hage.

Den blir tilsatt rips fra monsterbusken i hagen og. Hagen vår får så himla store ambisjoner hele veien. Vi bare ignorer den, og så blir den stormannsgal og prøver å overta verden. Fatter ikke hva alle andre strever så himla mye i hagen etter, det er jo bare å ignorere den med et intenst ønske om at den kveler seg selv, og vipps, så har du en klin kokos villhage. Det er vakkert. Men noe sier meg at jeg skulle lagt duk under bikubene før jeg satte dem opp, demon-hekken som bare er helt umulig å holde vekk har begynt å tyte opp under stativet. Den vil ta over verden den og.

Jeg vil bare ha oppholdsvær, jeg. Tror livet i Bergen er bedre om man er en hekk.