«Hva synger du på», spurte barnet mitt. Det var svømmekurstid, jeg stod og vasket håret hennes i garderoben og, som jeg ofte gjør når jeg kobler av hjernen, så sang jeg for meg selv. Jeg har sjeldent en bevisst kontroll på hva jeg synger, om jeg ikke passer godt på underbevisstheten min har den det med å trekke fram alskens rare sanger jeg har lagret i mørke kroker der inne, og fryder seg med å trykke dem ut igjennom munnen min om jeg ikke passer godt på.

«Hva synger du på», spurte barnet mitt, med store, blå øyne, og representerte uskylden selv der hun stod. Jeg har aldri følt meg så langt unna å være et representativt forbilde for barna i den garderoben da spørsmålet hennes vekket meg fra sjamponeringen av hår og jeg hørte min egen stemme smyge seg rundt i garderoben.

«Svenskefaen, har ikke sans for musikk..»

HVOR kom DEN sangen fra?? Hvorfor kunne det ikke vært Hei Knut eller Britney eller bare hva som helst annet? Jeg var ikke klar over at jeg kunne den sangen en gang jeg. Men tydeligvis. Det tar seg jo ikke ut, jeg må innrømme det. Og jeg føler ikke at mine egenskaper som god forelder tok seg mer opp da jeg noen timer senere lot minsten få smake på melkeskummet i is-cappuchinoen jeg fikk fra den greske food-trucken. Og hun som laget den til meg så mildt stresset ut, lente seg fram og sa advarende «Det er koffein i den der altså!» .. ja. Ja jeg vet. Jeg bare prøver å forhindre at han blir veldig høy ser du. Jeg har hørt at koffein hemmer veksten. Tenkte jeg. Mens jeg i virkeligheten gikk for å bedyre at han bare smakte på skummet altså! Og så kom Skjeggen labbende med middagen vi hadde kjøpt til ungene fra mækkærn og jeg bare ga opp alt håp om å redde glorien min. Søndagsmamma? yep.

De vokser nok opp til å bli anstendige mennesker likevel. Som av og til synger uanstendige sanger.

Minus han som får koffein, han blir nok anstendig. Bare ikke så høy.

Takk for meg.