Man må jo ha bodd under en stein om man ikke har fått med seg at NÅ ER DET JAGGU HUND I HUSET ASS. Om man følger meg på insta i alle fall. Ni av ti bilder er nå av Kenneth Gunvald Skogfjell den første, og ut ifra dette kan man bare anta en ting. Jeg hater å ha hund i hus. Det gjør Skjeggen og. Hater det.

Kenneth Gunvald (eller Kimura’s Gunvald, som papirene sier) er en norsk buhund på 6 måneder. Og det finnes ikke nok adjektiver i verden til å beskrive hvor fantastisk dette dyret er. Vi skulle egentlig ha en liten monstervalp på 8 uker, men vi fikk altså tilbudet om å overta denne i stedet for. Ferdig med monstervalp perioden. Gemytt som en engel. Utseendet.. Ja, kom igjen, det snakker for seg selv. Jeg tror alle som har hatt valp er enige i at valper er URSKJØNNE – når de er andre sine. For oss, med små barn i hus, var dette et lett valg. At det var akkurat Kenneth gjorde det enda lettere.

Buhund vettu. Det har ikke vi hatt i hus før. Buhunden sover på ryggen med alle beina i været. Den er rett bak deg hele tiden. Selv når du går i dusjen. Første gangen han klarte å følge etter meg inn på badet oppdaget jeg det fordi jeg så snuten hans under dusjkabinettet. Han drakk dusjvann. Og så hoppet han dusjdøren åpen for å komme inn og si hei. Lenge siden sist. Men jeg liker det, vi tasser rundt i huset sammen, lager frokost sammen, sjekker livet utenfor sammen. Og om du ikke har aktivisert den nok, så går det fint – da ordner den det selv. Men kanskje ikke helt på en måte du skulle ønske at den gjorde det? Heldigvis er vi to aktive folk som deler på ansvaret her, så Kennethen, han får trim både i knotten og i kroppen. Men det er altså ikke vanskelig å skjønne når han har behov for aktivisering. Det er når han prøver å ete sokkene mine.

Det er hund i huset igjen. Det var på tide. Vi prøvde livet uten hund, og det er bare ikke for oss.