Som vanlig i vår familie foregår all feiring og alle forberedelser i svært ordnede former. Men i og med at universet er et system som utvikler seg fra orden til kaos, kan jo ikke vi gjøre noe annet.

Det så lyst ut i går, da englebarna var med å bake kake. Gulrotkake. Fjeset til minsten da jeg dumpet revet gulrot oppi kaken var ubetalelig – sjokk, vantro og sinne. De samme følelsene kunne sees da jeg fikk han til å smake på røren og han faktisk likte det. Tre sekunder etterpå spyttet han gulrot ut på bordet, men det er bagateller.

Jeg klarte å krangle pynt på kaken i dag. Det føltes ut som om jeg var i en evig slosskamp mot kjøkkenet i prosessen, areopressen rømte ut av hendene mine og sølte kaffe, glasuren ble for løs, melisen var plutselig utover ALT og bikkja forsøkte iherdig å klatre INN i oppvaskmaskinen.

Spol framover til vi skal ut av huset. Ungene åpner porten, bikkja stikker av, ungene springer etter, bikkja kommer tilbake og napper til seg flagget til minsten, løper vekk når de prøver å få tak i det og planter seg så i nærmeste blomsterbed for å tygge på det. Ungene skriker og skylder på hverandre, mor tar det hele med så lite fatning som man kan på 17.mai før kaffe.

Sorry, Norge, vi klarte ikke å holde flagget unna bakken i år heller. Nå har vi en illusjon av ro i stuen, men jeg lar meg ikke lure. Jeg tar min åttende kopp kaffe, for jeg vet at det bare er spørsmål om tid før jeg trenger den.

Gratulerer med dagen alle sammen! Det ordner seg til slutt.