En gang sent på året i 2004 våknet jeg klokken syv til en melding fra en oppdretter jeg hadde mailet med fordi jeg drømte om å kjøpe hund en gang i framtiden. (Når jeg sier mailet med, så mener jeg at jeg bombanderte henne med ti tusen spørsmål, og hun hadde tålmodighet til å svare på alle som en. Kudos!)

«Det er plutselig en tispevalp til overs i kullet jeg har nå. Interessert?»

Jeg gikk fra trøtt til lysvåken på 0,1 sekund, og ristet entusiastisk i Sambo for å vise ham meldingen. Så tok jeg på meg fornuftigstemmen mens jeg sa at dette måtte vi selvfølgelig tenke nøye på, fattige studenter i kollektiv ogsåvidere. Inni hodet mitt var det samtidig en stemme som hylte «JEG SKAL HA HUND! JEG SKAL HA HUND!». Sambo sukket litt, og innså vel kanskje at avgjørelsen var tatt. Og så, plutselig, var vi hundeeiere. Sambo sluttet å være skeptisk ved første møte med nøstet tror jeg, og hvem kan vel klandre ham? Når hun sov var hun jo så søt.

Og med sylskarpe valpetenner gnagde hun seg inn i hjertene til alle i kollektivet. Så vidt jeg vet. Jeg hørte ingen klage i alle fall, men jeg puttet propper i ørene for sikkerhets skyld. Jeg plukket kanskje opp litt misnøye den gangen hun tisset på semesterregistreringen til en av de andre, men hun veide opp for det ved å vokte leiligheten vår med årvåken entusiasme.

Det gikk et par år, og vi begynte å snuse på tanken om en hund til. Og denne gangen var vi faktisk to om det! Jeg er veldig fan av tankegangen «more is more» og kunne aldri sagt nei til forslaget om en valp i stuen. Sambo på sin side begynte å uttrykke at fem kilo med svært feminin hund ikke helt passet ham. Jeg hadde jo fått en hund som var liten og gneldrete akkurat som meg (halvparten av den påstanden er sann. Jeg lar det være åpent.), så da var det gjerne på tide at han fikk en hund som gjenspeilet han.

Tilfeldighetene gjorde at vi begge tok en av de teite internettestene som liksom skal finne ut hvilken hund du passer sammen med, og der dukket det opp en hårete krabat på topp ti listen til begge to. Bouvier des Flandres? Hva er det, a? Nærmere undersøkelser forseglet avgjørelsen. Kveggjeter fra Flandern, og vi liker jo gjeterhunder! I hjemlandet kalles også rasen for «Vuilbaard», som kan oversettes til «Skitskjegg». Sambo hadde funnet hunden i sitt hjerte! Og den spratt glatt inn i mitt hjerte også. Hvordan kan man ikke like dette fjeset?

Gaia elsket den i alle fall fra første sekund.

«Når skal den hjem igjen?»

Det ble faktisk en hund ut av det. Hun gikk fra liten og bustete til stor og hårete, vennlig for det meste og med en underlig forkjærlighet for å nappe oss i øret. Og i mange år hadde vi hund. En ble fjorten år, en ble nesten tretten. 

Men så var det plutselig over. Ingen hund i huset. Vi hadde akkurat vært igjennom to babyer, en kolikkperiode, lite søvn og mye mas, og tenkte at nå – nå må vi ha en pause fra hund. Det er for mye jobb. DET var FEIL. Det skal være hund i vårt hus. 

Og etter ti måneder uten hund kom Kenneth Gunvald Skogfjell (Kimura’s Gunvald) inn i stuen vår. Norsk buhund, nasjonalhund, øyesten, mor sin skatt, far sitt gull.  Hundedagbøkene er tilbake!