comment 0

Kaos. Fra vi stod opp til vi la oss.


Det har vært min temasang de siste fire årene. Det sanneste jeg noensinne har hørt om barn er utsagnet «living with a kid is like living with a drunk, suicidal midget». Og likevel så er det så gjennomført herlig! Selv med de øyeblikkene du bare lurer på om du har mental kapasitet nok til å komme ut av dette med vettet i behold.

Kafè-besøk blir for eksempel en pen blanding av kondisjonstrening og ekstremsport. Når ettåringen har fått smaken på milkshake og det kommer en servitør med et brett med fire milkshakes til bordet ved siden av og du er litt på etterskudd av guttungen. Og han går bananas ved synet, hiver seg rundt beina på servitøren og prøver å klatre opp buksen hennes. Gjett om jeg er glad for at hun ikke hadde for store bukser! Og det tror jeg hun er og.

Eller i foajeen på Solstrand hotell hvor jeg hører meg selv strengt forkynne: «Ikke hopp i den sofaen! Sett fra deg det bildet!» On a sidenote, i det øyeblikket der gikk det en fyr forbi med en fight club-hettegenser på. Hadde det ikke vært for at Åsgårdsreien var på vei mot et lite bord fullt av te-lys, så hadde jeg stoppet ham og sagt i samme tonefall «Du bryter den første regelen!».

Og små barn er kaotiske nok i seg selv, men om man legger til to aldrende hunder på toppen, da får man dager som i dag tidlig. Hvor jeg åpner døra til gangen og registrerer litt for sent at en av bikkjene har spydd rikelige mengder rett foran døren. Ettåringen så det og. Han plasket i det han, mens storesøster hjelpsomt stod ved siden av og satte i gang ææææææææææææææææææææææææææsj-sirenen. For så å sette i gang den andre sirenen da den store hunden stjal kavringen hennes mens jeg var opptatt med å tørke spy, og ikke hadde et øye på dem.

Selvfølgelig, i forkant av dette hadde vi en rolig stund i sofaen altså. Fireåringen i armkroken, junior på fanget. Akkurat i passe høyde til at jeg kunne sniffe nakkene til begge to. Jeg vet ingen unger som lukter så godt som mine gjør. Og jeg mener ikke å disse hygienen til alle andre foreldre altså, det er en lukt som ikke har noe med såpe å gjøre.

Ungene kom seg i barnehagen etter en nøye håndvask. Jeg har jobbet med å sove av meg forkjølelsen. Snart helg igjen. Vi overlever den og.

comment 0

Sound of autumn.


Synges til melodien «Sound of silence».

Hello chesty, my old friend.
It’s time to cough with you again.
I cannot breathe without loud wheezing.
Sneeze so hard my nose is bleeding.
And the cotton that was planted in my brain
Still remains.
Within the sound of getting the common cold from those pest-ridden kids from the kindergarten.

img_20180821_054851_4585632323173993959060.jpg

comments 3

May contain coffee.


Jeg tror de fleste som kjenner meg vet at jeg liker kaffe. Mm. Kaffe. Så det vil ikke være noen overraskelse at jeg jublet litt da jeg fant denne :

«Tine, dere one-uppa akkurat Q», tenkte jeg, dette kan jo ikke bli feil.

Det første hintet om at jeg tok feil kom raskt etterpå, på Facebook. «Du vet at det ikke er koffein i den, ikke sant?»… Altså, når jeg kjøper en vare som det står «kaffe» på, da forventer jeg faktisk at det er i alle fall en liten dæsj koffein i! Ellers burde det stå tydelig merket, hva slags lureri er dette egentlig? Q sin kaffe/vanilje-skyr hadde koffein. RIP. jeg minnes deg med glede.

Noe muggen tenkte jeg at det kan jo være den smaker godt, da. Kaffe og kakao, det er jo ikke feil! Men.. Det var feil. Det smakte ikke mye kaffe, ikke mye kakao, og midt oppi det hele ble jeg skjenket den herlige, slimete melkesmaken. Jeg liker ikke melk. Sjokomelk klarer å dekke den smaken, tine sin kaffe/kakao-melk gjør det definitivt ikke.

Konklusjon : skuffa fra start til slutt. Jeg antar at den funker å lage vafler av. Men ungene kommer sikkert til å hate dem. Eller til å ha oppi kaffen, da smaker det jo faktisk helt sikkert kaffe. Men det er jo litt bakvendt at jeg må hive kaffe i kaffemelken for å få kaffesmak.

Litt som en annen nyhet jeg datt over.

Denne trenger en dæsj salt lakris – saus for å smake nok. Men den er i alle fall god! Kaffemelken, den kommer jeg til å seile forbi heretter, med et lite snøft.

In other coffee news : møt kyllingsuppe min.

Rett i koppen. Klarte ved et uhell å dumpe en sjenerøs mengde kaffi oppi før jeg innså at jeg hadde feilkoblet, det er ikke så lett om morran altså. Valgte å fylle på med vann og gi det en sjanse. Og sjokkerende nok var det ikke så gale!

Smaker som kylling ass.

comment 0

Karpe diem. Fish of the day.


Når man blir vekket klokken halv fem fordi junior har satt fast foten på utsiden av pysjen, fryser og er generelt misfornøyd, da er det lett å kjenne på lysten til å sende en sint mail til HM og klage på duste – designet deres. Men det vil ikke ha noe for seg, annet enn at man sitter igjen med en flau følelse to timer senere. Man må bare plante beina, godta tingenes tilstand og.. Huske på at man er for trøtt til at det er forsvarlig å kjøre.

Junior, han sovnet igjen. Og jeg stod igjen med valget om å legge meg, slite med å sovne, sovne rett før klokken ringer og våkne enda mer muggen (om mulig), eller gjøre noe annet. Loffe langs veien med regn i håret, kaffe i hånden og høre på fuglekvitter for eksempel.

Det var den idylliske Internett-beskrivelsen. Tre minutter ut i turen fant den h******s bikkja ut at den døde fuglen som har ligget i veikanten i to uker nå, DEN SKAL BLI FROKOST HAHAHAHA. Ååå Unix. Må vi? Kan du late som du er normal i fem minutter? Jeg tror jeg klarte å få henne vekk i tide, før hun rakk å bli infisert av utøy. De blir det om de eter eller ruller seg i døde ting. Ask me how I know.

Så loffet vi litt, det var kaffe og fuglekvitter, et lett regndryss på nesen. Så spydde Gaia. Unix bestemte seg for at alle forbipasserende som hadde hetten oppe var styggen selv (Sauron, ikke Sandberg. Per is love. En himmel full av stjerner ogsåvidere) og måtte bjeffes på (hun har aldri reagert på hetter før. Nytt og spennende!) , og fuglekvitter ble erstattet av de hese skrikene fra en kråke.

Jaja. Jeg synes nå det var idyllisk likevel jeg. Idyllisk – ish i alle fall. Det er fordi min indre Hulk er dypere begravet om morgenen enn om kvelden. Alle som synes jeg er hyggelig bør sende en varm tanke til Skjeggen når det nærmer seg leggetid, for det er han som må ta imot mrs Hyde når hun ikke kom seg i seng i tide.

Nuvel. Jeg rekker i alle fall jobb i dag! Koppen er ikke halvtom. Den er faktisk helt tom, men det er fordi jeg drakk all kaffen og da er det greit.

comment 0

Signe mandagen.


På vei ut døren mot barnehagen i dag oppdaget jeg at vognen var borte. Det tok meg et par sekunder før jeg husket at den fortsatt stod i bilen etter at Bergen prøvde å drukne oss på fredag, og jeg ikke orket å prøve og få vogn, unger, sekker og meg selv ut av bilen i det været. Vognen ble altså liggende.

På vei opp til garasjen begynte hjernen min å plukke fram små faktaopplysninger fra det store intet. Det er mandag. Trettende august. Bilen er i garasjen. Men det burde den ikke være, mandag trettende august burde den være pent plassert på et verksted.

Uh oh. Verkstedtime. Heldigvis var ungene så englete i dag at vi var litt tidlig ute, hadde tenkt en rolig spasertur til barnehagen. Plan endret, alle ble lempet inn i bilen. Sang oss inn i barnehagen, rakk en god dose kosing og jogget ut til bilen i god steam.

«dette kan faktisk gå», tenkte jeg.

Fem på halv ni stod jeg på verkstedet i Åsane med et litt unnskyldende smil og beklaget at jeg var litt sen (selv om det ikke hadde stått noe tidspunkt for timen i mailen jeg fikk, bare «mandag» og det er mye mandag igjen enda).

Mannen bak disken kikket litt på skjermen sin, kikket på meg, rynket brynene og sa: «jaa, men du har jo ikke time her? Du har time på Minde du.»

Det er tre alternative svar her.

1. frekk som flatlusa.

«du ser ut som en oppegående kar, du fikser nok det tenker jeg. Her er nøkkelen, kjør forsiktig.»

2. fireåringen.

«kan vi late som dette er Minde?»

3. The Hilde.

«daaaaa er det gjerne litt dumt at jeg er her, da..?»

Jeg gikk for nummer tre. Favorittdelen min ved denne historien er da jeg stod ved skranken på Minde og panisk lette etter bilnøkkel. Hadde den falt ut av lommen på vei inn fra parkeringen?? Når?? Heldigvis forklarte mannen bak disken før jeg begynte å hyperventilere at jeg ikke fant den fordi jeg akkurat hadde gitt den til ham.

Og ellers da? Jo takk. Bare bra. Signe mandagen. E det nok no?