comment 0

Uke 1. Alle er fortsatt venner.


Vi har kommet oss igjennom uke en uten å vurdere skillsmisse fra hverken hverandre eller ungene. Jeg kjenner etter symptomer hvert tiende minutt sånn omtrent, og har til nå oppdaget symptomer på korona, lupus, glutenallergi og hypokonderi. Det kan bli et interessant år. Minsten har blitt forkjølet, og hostet så masse i går kveld at jeg har brukt natten på å dobbeltsjekke at han pustet. Det gjorde han. Hver gang. Jeg har sovet litt og, men da jeg først klarte å sovne tenkte bikkja at vi skulle stå opp. Hun er grei sånn.

I dag er det lørdag, sol og vi skal på akvariet på kino leke i park … … …. bade i badekar. Og kanskje leke i hagen, om vi klarer å holde oss langt nok unna naboene. Det er jo litt positivt da, apokalypsen har fått meg til å begynne og jobbe i hagen. Til nå har jeg klart å rydde en flekk på 0.5*0.5 meter. Den er bare min. Jeg ser på den som en begynnelse på noe stort, og håper å ha avlivet monsteret av en hage innen 2030.

Nuvel. Solen står opp over fjellet. Det kommer jammen en dag i dag og. Og en til i morgen. Og en til etter det. Og når vi har telt nok av dem, så er vi ute av kaoset igjen.

Jeg stemmer for å telle fort.

comment 0

Ut av dvalen.


Så, før hele den der «nå går verden under»-greien, så jobbet jeg meg opp masse fridager. Jeg skulle egentlig jobbet i helgen som var, men jeg jobbet meg altså opp fri til å reise på en episk tur til Geilo med Skjeggen. Barnevakt fikset og alt. Og så ble turen avlyst. Men vi hadde jo fortsatt barnevakt, så HVA skulle vi gjøre med all den fritiden? Spise ute? Raide pokemon? Klatre? Rydde i hagen? Men så stengte Norge da. Og besteforeldre burde ikke passe barnebarn. Det ble en helg vi kommer til å huske, men ikke akkurat fordi det ble en romantisk helg for to.

Jeg har ikke vært på jobb siden det, jeg hadde jo så mange dager fri. Men i dag var det altså ut av dvalen, jeg jobber i helsevesenet og vi har ikke hjemmekontor. Jeg var ikke forberedt på hvor langt inn i korona-boblen jeg allerede var kommet. Terskelen for å forlate huset og gå på jobb var stor. Pulsen var stigende og det var jeg og. KAN jeg gå ut liksom, bare sånn uten videre? Overlever familien uten meg? Spoiler alert, det viser seg at de gjør det.

For anledningen hadde jeg fått fikset opp sykkelen, jeg var ikke motivert for hverken kollektiv trafikk eller å betale bompenger. Og jeg har jo løpt masse i det siste, så den sykkelturen burde ikke være så gale. Vel, DET var feil. Den var ti tusen ganger verre enn jeg husket, og der jeg tråkket meg hjem i en oppoverbakke fra helvete, i motvind og hagl – der steg motivasjonen for å ta sjansen på kollektiv trafikk betraktelig. På et eller annet tidspunkt får jeg korona likevel liksom. Og dessuten hadde jeg glemt hvor himla vondt i rompa du får av å sykle, når du ikke har gjort det på en stund. Motivasjonen til å betale bompenger er fortsatt på bånn forresten, det er ikke i budsjettet mitt og jeg orker ikke å regne på hvor det skulle fått plass. Selv ikke for korona.

Nuvel. Det er rare tider. Det er rart å sykle til jobb i rushtiden på en tirsdag, når det trafikkmessig ser ut som en søndag morgen. Det er rart at det står syv vektere i døren på Haukeland for å sjekke at jeg har lov til å komme inn der. SYV. De hadde en fin, intern refleksjon på det når jeg kom inn døren og alle syv tok et skritt fram for å sjekke kortet mitt. Jeg rygget to skritt bakover, klar til å late som om det var zombie apokalypse og løpe. En av dem plukket opp mitt forvirrede og sjokkert ansiktsuttrykk og kommenterte «Er vi litt mange i denne inngangen kanskje?».. ja.. Kanskje det.

Det er også rart å jobbe i psykiatrien, og være vant til å kunne gå i sine egne klær – og så plutselig skulle tråkke rundt i hvitt. Det føles ut som jeg prøver å lure noen.

Men når alt kommer til alt, så er jeg jo mentalt forberedt på dette scenarioet. Jeg har ikke løpt meg igjennom fire sesonger av zombies, RUN for ingenting. Vi står an av denne gangen og, gjør vi ikke?

Når det er sagt, så går min oppriktige medfølelse til alle som sitter i hjemmekontor. Det var godt å føle på et lite snev av vanlig hverdag (om man ser vekk fra korona-teltene liksom), det var godt å kjenne på en rutine igjen. Det kommer en dag for resten av dere og!

comment 0

Apokalypsen, dag tre.


Det virker som en helt vanlig lørdag, bortsett fra at butikken nærmest var folketom da jeg handlet. Og jeg hadde et sterkt behov for å fortelle alle at jeg ukeshandlet, ikke hamstret. I går virket det som om Bergen faktisk var med på dugnaden selv også, med strålende sol og utevær, noe jeg egentlig synes var litt ufint. Det er jo ikke representativt for hvordan det kommer til å være framover, så det gir oss et veldig uriktig bilde av prøvelsene vi skal igjennom. (Mulig du fant en dobbel mening der. Tiltenkt? Tja?) Og så kan man grue seg til alle regnværsdagene som kommer til å komme framover – eller man kan la være. Alt etter som. Jeg håper for Skjeggen sin skyld at helsevesenet ikke går tom for kaffe, for da kommer han til å måtte bo med et samfunnskritisk helsepersonnel på randen av sammenbrudd.

På den lyse siden, nå er det jo praktisk at jeg har sluttet med fullkontakt kampsport og begynt å løpe i stedet for. En av de få sportene som faktisk fortsatt kan gjennomføres jo! Det, og orientering. Men det har jeg sluttet med, etter at jeg gikk meg bort før første post i min alle første konkurranse på ungdomsskolen. Eller barneskolen. Hvem vet, ikke jeg – jeg gikk meg bort og så meg aldri tilbake.

Ellers lærer vi stadig nye ting her hjemme. Sist jeg spritet hendene (JA jeg vasket dem først og de var tørre da jeg spritet, jeg tar e-læringskurs i håndhygiene en gang i året) sniffet femåringen i luften rundt meg og lurte på hva det luktet.

«Håndsprit», svarte jeg.

«åå. Sprit lukter godt!» svarte hun.

Det blir så fint det, når hun kommer tilbake til barnehagen igjen og kommer med sånne uttalelser. Mamma og pappa taklet denne krisen bra, ja? Yep.

Nuvel. Jeg har ikke så mange ambisjoner for denne perioden. Mitt eneste mål er å komme igjennom den uten å legge til «FOR FAEN» etter en eneste instruks til ungene. (Skjeggen får heller tåle det.) Men jeg må innrømme at etter å ha fortalt treåringen at det ikke er lov til å leke med stikkontaktene for hunderogførtifemte gang, så nærmer vi oss den grensen med stormskritt. Jeg er bare så redd for at om den grensen først er krysset, så kommer antallet ganger jeg sier det deretter til å vokse eksponensielt.

Det må vi forsøke å unngå. Min plan er å sette meg selv i karantene på do med en sjokolade når jeg merker at smertegrensen nærmer seg.

Eller. Kanskje ikke på do. Hver gang jeg går på do tror hele familien (inkludert bikkja) at det er familiemøte der nede. Jeg får sikte på klesskapet i stedet for. Dette huset er, ved nærmere ettertanke, himla lite.

Husk å være grei med hverandre. På anstendig avstand.

comment 0

Det føles litt rart.


Det føles litt rart, når du henter i barnehagen og en litt betuttet pedagog sier at hun kommer til å savne ungene. Fordi ingen vet når de åpner igjen, og verden plutselig virker litt mer dyster enn i går. Den er jo ikke mer dyster enn i går, men akkurat nå kan det kanskje virke sånn. Jeg kommer til å savne barnehagen også. Kan jeg få en oversikt over hva de pleier å gjøre med dagen? Og hvordan får dere yttertøyet tørt igjen? Tørkeskap? Nei det har vi ikke. Og, pokker, jeg har glemt to par støvler i tørkeskapet når jeg tenker meg om.

Det føles litt rart, når butikken er tom for dopapir, knekkebrød og folk, og treningssentrene skal stenge. Hva, må vi liksom.. trene.. ute nå? Godt vi bor blant bakkar og berg liksom, da kan jeg fortsatt løpe stigningsintervall selv om mølla er utilgjengelig. Det hadde gjerne vært fint om ikke alle hamstret samtidig, men heller lot være å bryte karantener. Jeg tror sistnevnte er mer effektivt.

Det føles litt rart å skulle ha barna hjemme på dagtid. Hvordan får vi til det? Hvordan gjorde de det før? Åja, de jobbet ikke. Det gjør vi nå. Det blir ikke så lett dette her. Men det som ville vært enda mindre lett, var å vente på at det smalt før vi stengte ned alt. Når intensivavdelingene blir så fulle at vi må velge hvem av Kari og Per som er verdt behandling.

Det føles litt rart, fordi jeg er vant til å bekymre meg for barna mine. Men akkurat nå, akkurat nå er jeg mye mer bekymret for foreldre og svigerforeldre. Jeg har venner i faresonen. Det har du og. Vi vil tape mye på dette, men vi kan tape så uendelig mye mer. Vi skal ikke være for redde, vi skal ikke ha panikk. Men kanskje vi kan være akkurat passe redde, så vi gjør de tingene som bør gjøres? Akkurat så redde at vi skjønner alvoret, men ikke så redde at vi gjemmer oss i skapet på do og gråter. Jeg får uansett ikke plass inni der.

Det føles rart å stå på kanten av det, uten å vite hvor det kommer til å ende. Og så må vi huske at for de aller fleste ender det bra. Og vi kommer oss på beina igjen. Og nå har jeg vært alvorlig i opptil flere setninger på rad, det føles himla rart det og. Så jeg har ikke tenkt å dra det lenger.

Hold dere friske. Host i albuen. Hold klemmene virtuelle.

Live long, and prosper.

comment 0

Handling post jobb.


Det er skummelt å gå inn i en matvarebutikk etter endt seinvakt. Hvilken som helst butikk egentlig, inkludert nettbutikk. Du er trøtt, sulten og de mentale sperrene som har jobbet hele dagen for å stoppe deg i å gjøre teite ting har for lengst tatt kvelden. Det er da impulskjøpene skjer, og du som bare skulle ha melk? Du går ut igjen med tre frosne kyllinger, åtte sjokolader og fire skinnbukser. (nettbutikk vett, multitasking.)

Men så er vi tom for brød da. Og det er ikke så lenge siden sist det var vafler i matpakken av samme grunn. (ikke få panikk, jeg hiver havregryn og raspet gulrot i, så blir det veeeldig sunt.)

Og nå skal det sies at jeg klarte å tøyle lysten til å kjøpe alt i butikken ganske godt, jeg kom ut igjen med bare brød. Nesten. Og en pakke havregott. Jeg vet ikke hva det er, men det er jordbær inni og det dukket opp en kupong med 13 kroner avslag i appen min. Jeg hadde ikke forberedt meg på å møte kuponger med avslag, så det gikk jo ikke. Men problemet med denne bragden var at dette tok all min resterende mentale kapasitet. I selvbetjeningskassen sa det bare stopp.

«vil du ha pose?» spør skjermen. Jeg glor tomt på den. Kikker ned på posene. Ja? Nei? Jeg vet ikke? Kommer på at jeg har en svær, nesten tom sekk på ryggen. Ah. Ikke pose.

Kommer på at jeg har glemt å blippe appen så kupongene blir registrert. Ett hakk tilbake, blippe, stappe telefonen i lommen, opp med lommebok. Men betalingsterminalen gir ikke livstegn fra seg. Hva nå?

«venter på godkjenning» sier skjermen. Ååå. Blippet appen ja. Da vil appen betale og da. Forsøker å raskt legge lommeboken ned i lommen, og få opp telefonen i stedet for. Får litt ekstra fart på fingrene, glipper lommeboken og sender den i en bue bakover. Orker ikke å bry meg, den ligger sikkert fint. Finner telefon, godkjenner betaling og somler varene oppi sekken. Kommer på lommeboken. Snur meg.

Der står det en høflig butikkansatt med lommeboken min i hånden. Mulig jeg traff han da jeg elegant sendte den avgårde. Lurer på om det så ut som om jeg kastet den fra meg i sinne.

«vil du ha denne, eller?»

«joa. Ja takk.»

Fint det. La oss bare ta kvelden og si oss fornøyd med dagens innsats.

Havregott. Jordgubb. Fyllda havrekuddar. I verste fall spiser bikkja det.