comment 0

Hvordan gjør man egentlig dette?


Det er vel ingen hemmelighet at jeg går på et minimum av søvn mye av tiden. Noen uker er bedre enn andre, men de siste to har vært relativt bedriten søvnmessig. Vi hadde en uke før der hvor vi sov greit, men før det igjen hadde minsten vannkopper.

Og så har vi i natt da. Småen våknet ikke før sånn halv fire tror jeg, men fra to og fram til da ble jeg holdt våken av en ugle utenfor.

You heard me. En føkkings ugle. Og jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg kan ikke oppsøke uglen og si at den må ta hensyn til naboene om natten. Jeg har ingen hagle.

Pexel.com står for bilde. Jeg mener, man ser jo at ugler er onde jævler.

Så har vi skrivende stund da, hvor jeg sitter på badet og håper at småen endelig har sovnet. Det er ingen vits i å legge seg, for jeg skal snart på jobb likevel. Fitbit forteller meg om nok en natt med rundt tre timer søvn.

Og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det sånn. Rundt omkring snubler det en hel gjeng med småbarnsforeldre rundt og kommer seg igjennom dagen med et smil, mens jeg? Jeg er bare sur. Jeg har lyst til å rømme til Tibet. Men bare om natten. Om dagen vil jeg være med ungene. Så jeg måtte nok hatt dem med til Tibet.

Jeg mener, ser dere galskapen i det her? Det er jo ikke rasjonelt på en flekk. Og midt oppi det hele har vi altså uglefaen, det er ikke første gang den vekker meg.

Og jeg vet at dette er livet, jeg er voksen og skal takle det. Men for det første så skjønner jeg ikke hvordan jeg gjør dette med et smil, og for det andre burde ingen småbarnsforeldre ha lov til å kjøre bil. Det har ingenting med saken å gjøre, men jeg gikk tom for poeng. Kan du tenke deg noe mindre trafikksikkert enn meg i bil i dag?

Ta det med ro. Jeg kjører buss.

Men bare så det er sagt, jeg beliter meg ikke. For det er vel egentlig det eneste jeg kan gjøre akkurat nå, la være å belite meg.

Det er stille i huset. På tide å gå ut med bikkja. Morgenstund har gull i munn. Eller noe.

comment 1

Er det nok nå?


Det er mange gode ting ved å være voksen. Jeg kan bestemme meg for at det er stratos til middag i dag, for eksempel, eller være oppe hele natten om jeg vil. Har overhodet ikke noe ønske om det i det hele tatt, det triste er jo at jeg er blitt gammel nok til å verdsette søvn liksom – men jeg KAN. Om jeg vil.

Så har man de litt kjipere tingene med å bli voksen. At man velger fiskepinner istedenfor stratos til middag. Og at må ta de litt tøffere avgjørelsene. Er det nok nå, for eksempel.

Er det nok nå, gamlemor? Du har slitt med å få i deg mat siste året på grunn av magesår, og du orket ikke lenger å gå de lange turene. Men du så lykkelig ut, så vi tenkte at du kunne følge oss på reisen litt til.

Er det nok nå? I høst begynte nyrene å svikte. Du skulle gå på diettfor, men noe mer enn det kunne man ikke gjøre. Du så fortsatt lykkelig ut. Vi ga opp tanken om en hundefri sofa, og du kroet deg på alle de hvite putene. Og den rene klesvasken. Vi slo oss til ro med rusleturer og sofakos.

Er det nok nå? På torsdag gikk du saktere enn noen gang til nærmeste plen. På fredag kastet du opp og beina sviktet et par ganger. Vi tenkte at du kanskje ville bli piggere igjen, det hadde jo skjedd før. Men i går måtte vi innse at nå, nå var det nok.

Gaia takker for følget, men så seg dessverre nødt til å gå av på dette stoppet. Hun takker for all kos og mat hun har mottatt (hun har aldri glemt noen som har gitt henne mat, noensinne) og lover å hilse alle de andre som ruller seg i himmelsk bajs på andre siden.

comment 0

Kan man ta for mye tran?


Fordi, tran, det er noe min kjære, rare lille sønn elsker. Det gir ingen mening. Men når tranflasken kommer fram, da sitter junior som et tent lys med munnen på vid gap og sier «aaaah!». Omtrent som meg når noen åpner sjokolade.

Storesøster er ikke like imponert. Hun bruker lang tid på å åpne munnen for skjeen. Og det vet lillebror å utnytte. I dag er altså andre dag på rad han hiver seg fram og avskjærer skjeen på veien. Og da har jeg valget mellom å rykke skjeen vekk og å bare la ham få dose nummer to.

Det har altså blitt dose nummer to. Prosessen med å stoppe ham ville garantert ført til tran over alt, og tranlukt, det får man ikke ut uten en mild eksorsisme.

Så hva skjer nå? Blir han supermann? Kommer han til å løfte biler? Og hvor mye tran må jeg selv ta for å holde følge??

Jeg har ikke noe bilde som illustrerer dette. Og alle de rike bloggerene sier at bilder er viktig. Så jeg legger ved et bilde av min siste kreasjon i modellkitt.

Hva det er? En katt vel. Bakfra. #sannkunstner

comment 0

Dagens visdomsord.


Det er så mye som går igjennom hodene til folk i denne høytiden. Noen har ikke fått det de ønsket seg. Noen har forspist seg. Noen har brukt alt for mye penger på gaver og frykter kredittkortregningen og luksusfellen i januar.

Midt oppi dette kaoset kom min sønn med med noen ord, rett fra hjertet, ønsket til et barn, så rent og ekte som du får dem. Han strakte seg mot andre enden av bordet, smalt skjeen i skålen sin og ropte

«MER MULTE!!»

En situasjon verdt å sette sammen to ord faktisk. Til neste år skal jeg ta ham med opp i multemyren, slippe han løs og sette meg til med en god bok. Så kommer vi begge ned til kvelden, mett og lykkelig nett som kua.

Ellers er vi kommet igjennom jula i live. Junior er kvitt vannkoppene, tuppa har ikke fått dem enda. Det er LITT dårlig gjort om hun har tenkt å vente til rett over nyttår (jeg har fri nå dammit, få det unnagjort!), men det er jo dessverre ikke noe jeg kan styre. Det var ikke så himla kjekt å ha vannkopper på han lille heller, vi sov ikke mye for å si det sånn. Ellers krangler de så busta fyker og leker som små engler om hverandre i et tempo som gjør at jeg blir helt svimmel. Skal jeg være sur eller synes de er søte nå, igjen?

Spiller ingen rolle. La oss gjøre det enkelt, senke skuldrene og bare.. spise mer multe. Det er i alle fall min mestringsstrategi. Mer multe. God jul.


Photo by bruce mars from Pexels
comment 0

Hver dag med meg er et eventyr.


Photo by Eftodii Aurelia from Pexels

Husk det, Skjeggen. Du er på eventyr. Du er heldig. Du er på eventyr HVER dag du, det er det ikke mange som får.

Nuvel. Det er altså ikke hver dag jeg inviterer naboen til å bli med ut i garasjen klokken elleve en mørk kveld med klare instruksjoner om at DETTE SIER VI IKKE TIL SKJEGGEN. Men det er altså lille julaften, og jeg er den naboen som ringer på døren uanstendig seint, vekker en storøyd unge (tittet frem bak rullegardinet, sorry småen det er ikke julenissen, bare en nabo) og med et fårete smil må spørre om de kan bryte seg inn i garasjen min.

Photo by rawpixel.com from Pexels

FORDI. Vi har fjernkontroll til bagasjerommet, og vi har fjernkontroll til garasjeporten. Vi har også en bitteliten garasje og en svær stasjonsvogn. Om vi fester på slepekroken kan vi ikke lukke døren liksom. Så hva skjer om du går i surr på hvilken knapp du skal trykke på først og åpner bagasjeromsdøren før garasjeporten? DA. Da åpner døren seg, stiller seg i spenn mot porten, og du får åpnet porten tre og en halv centimeter før den stopper. Og så står du der som en tulling. Og bare, pokker heller, nå skulle jeg ønske at jeg ikke hadde gjort det der.

Så er det de som har nabogarasjen da. Der var lyset på. Og jeg følte liksom ikke at jeg hadde noe valg, jeg må jo liksom ha bilen ut for å komme meg til .. julaften. Og aller helst vil jeg jo ikke at Skjeggen må kjøre fra svigers for å redde meg ut fra nok en Hildet situasjon. Så, HEI NABO. Kan man klatre fra deres garasje til vår garasje?

Det kan man . Det viser seg at ikke alle plankene i veggen mellom garasjene er like godt festet da, den på toppen for eksempel, den var ganske løs. (vi skylder naboen en planke forresten, Skjeggen) Men det hele løsnet litt etter at planken løsnet, naboen datt ned fra toppen av veggen og landet på en gardintrapp som lå der. Den er jo i grunnen nyttig når man skal klatre, så da vet du, da var det bare en lek å komme seg over veggen.

Til syvende og sist, så er altså bagasjeromsdøren lukket, garasjeporten er åpen og jeg kommer meg både på juleferie og på jobb og alt mulig rart, og Skjeggen trengte ikke engang å øke pulsen. (Kanskje vi skylder naboen en øl eller noe også?)

God jul, Skjeggus. Jeg håper ungene sover til MINST halv syv i morgen, at bikkjene ikke vekker deg halv seks sånn som i dag og ikke minst, jeg gleder meg til juleferie etter jobb. Ikke bli lei meg før den tid, hører du!

Photo by Studio 7042 from Pexels

Og nå har jeg pepret denne posten med så mange søte bilder av dyr at jeg er nødt til å logge av og kaste opp litt av meg selv. Takk for meg.