comment 0

Sykkel-VM har satt sine spor.


_20170929_095837.JPG

Det er litt inspirerende å se de som virkelig kan sykle fyke av sted. Det inspirerer meg til å grave fram hjelmen selv, og sykkelen. Og sykkelvognen. Ikke at jeg egentlig så noe av vm-syklistene, jeg hater å bevege meg i folkemengder og unngikk alt av VM så mye jeg kunne. Jeg trødde litt i byen i forkant og etterkant og lot som det var etter apokalypsen altså (hurra for bilfritt sentrum), og jeg kjørte forbi noen supportere i Loddefjord – men jeg har ikke egentlig sett noen syklister.

Nå er jeg jo lykkelig hverdagssyklist da, så det skal ikke så mye til før jeg blir inspirert til å sette meg på pedalene. Jeg hadde syklet selv om det ikke hadde vært VM og jeg. Og her kommer en bøtte selvskryt, jeg sykler til barnehagen med sykkelvogn og to unger! .. kan vel være ærlig nok til å innrømme at det er nedover nesten hele veien da, så innmari imponerende er det kanskje ikke. Men helt på slutten er det en kort, men hard oppoverbakke, og de siste to gangene jeg har syklet har jeg kommet meg til topps uten å gå av sykkelen! Jeg var ganske stolt og fornøyd første gangen, det er belønning i seg selv – men så får jeg i tillegg vill jubel og masse skryt fra treåringen i vognen. I det hormonhelvete ammetåken medbringer er det nok til at jeg snufser litt ekstra en gang eller to, det er helt håpløst altså.

Jeg har forresten gitt mitt bidrag til sykkel-VM da. Jeg skulle handle brød på lørdags morran, og så på veien en stakkars politimann som var plassert ut ved tunnelen i Fyllingsdalen for å passe på. Lurer på hva man må gjøre galt for å ende opp der jeg. Uansett da, så tenkte jeg at DET fortjener en oppmuntring. Så jeg kjøpte en muffins på veien. (Egentlig hadde jeg tenkt å kjøpe en donut, fordi at politimann og donut, haha, men Spar har ikke donuts på lørdags morgen. Bitches.) Tenkte det var hyggelig. Men DET ble bare ubeskrivelig KLAMT. For det ble veldig for tydelig at denne politimannen IKKE hadde lyst på muffins i det hele tatt. Og jeg stod der som et nek med en muffins i en utstrakt hånd, og tenkte at pokker heller, jeg kan nå i alle fall ikke ta den med meg og gå igjen, folk ser jo på det her. Så jeg stod nå der og smilte som en tulling, med muffinsen utstrakt og prøvde å utstråle så godt jeg kunne at jeg ikke kom til å gå min vei, og at det beste for alle vill være om han bare ga seg og tok imot, istedenfor å prøve og komme på flere dårlige unnskyldninger, før alle i mils omkrets døde av ren flauhet.

Til slutt mumlet han noe om at han vel ikke kunne si nei. Jeg svarte «nei, det kan du nok ikke», trykket muffinsen inn i hånden hans og plantet headsettet mitt på ørene for jeg tørket vekk. Får vel bare prise meg lykkelig for at jeg ikke ble arrestert for bestikkelse av offentlig tjenestemann, og om jeg hadde vært et dårligere menneske lagt til at jeg skjønte hvorfor han var plassert i ensom majestet ved tunnelen i Fyllingsdalen. Men jeg er jo ikke dårlig menneske, så jeg håper heller han fikk en fin, lang, varm dag i solen.

I morgen er det meldt 50 mm regn. Jeg lurer på om jeg må ha redningsvest når jeg sykler til barnehagen.

 

comment 0

Random tanker.


  • Hvorfor skal babyer alltid ligge på tvers i sengen? Jeg har bare hatt to av dem altså, men 100% av dem har insistert på å ligge på tvers. Det er ikke plass på tvers lenger, beina stikker ut igjennom sprinklene og det kan tydeligvis være sykt provoserende. Men å høre på mutter’n og ligge på langs – nei DET skal man ikke. Starter tidlig det der. Og så er jeg bare biiiiiiiiittelitt stresset over at han klarer å snu seg, og insisterer på å sove på magen også. Det stresser meg. Og hold kjeft om helikopter-mamma, ellers kaster jeg lego på deg.
  • Jeg så en kar stå på en plen i regnet og stirre intenst på bikkja si i dag. Jeg kjenner det blikket. Det er blikket til en som bare vil gå inn og krepere på sofaen, men er nødt til å stå ute på en plen med en hund til nevnte hund har gjort fra seg. Bikkja så ut som om den syntes det var helt greit å bare stå der og stirre ut i luften. Jeg føler med deg, mannen. Jeg gjør det samme jevnlig selv.
  • Del fem av strikkemysteriet har ikke kommet. Jeg har lyst til å maile henne og spørre, men jeg tør ikke. Jeg sendte henne sånn 18 mailer om en feil jeg fant i forrige del, og en feil som dukket opp da hun sendte ut oppdatert utgave. Jeg bare kan ikke være galestrikkedamen som sender mail når det har gått tre sekunder for lang tid. Men jeg håper noen andre purrer på det snart, for jeg har en teori om hva jeg strikker og jeg dør etter å få vite om jeg har rett.
  • Jeg blitt holdt våken hver natt fra to til fem i nesten to uker. Jeg har lyst til å hyle «I DIDN’T SIGN UP FOR THIS» og reise til Karibien, men for det første så var det vel akkurat det jeg gjorde og for det andre er det bare uvær i Karibien. Og så har babyen så himla fine smil. Og her forleden klarte jeg å sykle opp siste bakken til barnehagen med sykkelvogn og begge ungene, og jeg fikk så masse skryt av treåringen at jeg trodde jeg skulle lette fra bakken. Jeg sover ikke, men det er greit det altså, de veier opp for det innimellom. Trenger å sniffe hodene deres jevnlig, jeg er blitt avhengig.

Nå skal jeg strikke genser i garn laget av melk. Og se på brannfolk på Netflix. Fordi det var det som dukket opp, og jeg trenger noe som ikke krever tenking. Det er ikke så mye tenking på gang her om dagen. Telefonen min forsvant i noen timer, fant den igjen innerst i klesskapet. Spør meg hvorfor, jeg har ingen anelse. Her er kuer, god natt.

IMG_20170709_100004_656

 

comment 0

Et strikkemysterie.


Fredagskvelden. Tiden for å slå ut håret, finne fram festklær og farge byen rød. Eeeeellleeeeeeeer… krype opp i sofaen med et intenst spennende strikkemysterie. Det er litt som detektimen, bare med mer garn og mindre blod. Jeg strikker noe jeg ikke aner hva er, et mønster som er delt opp i fem deler og man får tilsendt en del med noen dagers mellomrom. Så når folk spør meg hva jeg strikker kan jeg bare trekke på skuldrene og si «VETSJ!». Er det en lue? Er det en hals? Er det bestemor? Ingen anelse. Men det ser fint ut. La meg illustrere med et bilde.

DSC_0215

Det er strikkeposen min. Garngeek møter SW-geek. Man kan ikke egentlig se strikketøyet, men det ER veldig fint, og det skal jo være et mysterie, så jeg kan jo ikke bare vise det fram sånn helt uten videre. Om jeg får 493362 likes på dette innlegget, så kanskje jeg legger ut et nakenbilde av strikketøyet!

Nuvel. I dag skal del fire komme. Jeg sitter og hamrer «oppdater»-knappen på mailen min. Spenningen holder på å ta livet av meg. Trenger ikke å drive med ekstremsport når jeg har mysteriestrikk.

comment 0

De bannade ap-rosene.


Valget er over, det er til og med gammelt nytt – men jeg henger litt etter om dagen. Jeg hadde nemlig noe å si og fikk ikke tid til å si det, så nå kommer min valg-klagesang. Det har ingenting med politikk å gjøre, men GUD FRI MEG FRA VALGKAMPSTÆSJ! Hvor jeg enn rørte meg kom det joggende en eller annen for å prakke på meg noe. Og det ser kanskje hyggelig ut med smilende ap-person som deler ut vakre, røde roser.

Men når jeg beveger meg ute har jeg som regel baby i en hånd, treåring i en annen hånd, stelleveske og muligens to hunder og tre fulle bajsposer. MED HVILKEN HÅND HAR DU TENKT AT JEG SKAL BÆRE ROSEN EGENTLIG? I kjeften? Den har faktisk torner, det finnes ikke noe mer upraktisk blomst å bære når du har hendene fulle fra før. Jeg liker ikke engang blomster, jeg rår ikke med dem. Jeg putter dem i en vase, og plutselig når jeg ser på dem tre uker senere er de stein døde. Og ikke kom og fortell meg at «du kan jo bare si nei takk», for jeg prøvde det. Jeg sa neitakk til tre roser på under ett minutt, hvorpå fjerdemann kom joggende og brølte «VI MÅ GI EN ROSE TIL MOR! MOR MÅ HA EN ROSE! Du SKAL ha en rose.» og før jeg visste ordet av det hadde jeg en rose stappet inn i hånden. Den ble forøvrig stappet ned i en vase på et kafebord. Godt kamuflert blant plastblomster. Tipper de blir overrasket når en av plastblomstene deres plutselig dør.

Inntil nylig tenkte jeg ikke over hvor problematisk det er at de gir ut ballonger heller. Man har med seg tre barn, de får en ballong hver. En av ballongene sprekker, ett barn er bunnløst fortvilet og de resterende to leker krig med de gjenværende ballongene. Du visste kanskje ikke at en ballong på en plaststang kan brukes som våpen? Now you know. Og så synes jeg det er noe fryktelig feil med bildet av små barn som springer rundt og reklamerer for politiske partier.

Nei. Pokker heller. Heretter stemmer jeg kun på de som gir ut mat og kaffe. Gjerne ting som er store nok til at ungene får munnen for full til å kunne snakke. Noe som ikke krever at jeg må bruke ekstra armer (for det har jeg ikke) eller ekstra energi (for det har jeg heller ikke).

Fire år til vi må lide oss igjennom det neste gang. Pust med magen.

IMG_20170906_123207_257