comment 0

Dette er dagen man blogger om.


Om jeg skulle framstilt meg selv som perfekt supermor hadde jeg blogget om denne dagen. Vekket ti på seks av minsten, kosestund med han fram til halv syv da treåringen våkner. Påkledning. Nisten er gjort klar dagen før. Siden begge ungene oppfører seg eksemplarisk er vi tidlig ferdig og har god tid. Treåringen tegner, mens ettåringen spiser. Vi pakker oss inn i sykkel/sykkelvogn, og jeg sykler begge to til barnehagen. Harmonisk levering. Sykler minsten hjem igjen. Frokost nummer to for han, nummer en for meg. Så rydder vi kjøkkenet sammen, UTEN at noe knuses, uten at han klatrer på vaskemaskinen og river alt ut igjen, uten at plastskuffen tømmes. Sovetid nærmer seg. Minsten sover, jeg rydder resten av kjøkkenet og begynner å strikke en shorts til treåringen. Minsten våkner. Vi busser ut til verkstedet for å hente bilen. Spiser lunsj på bussen mens vi synger lykkelige sanger. Minsten er i supert humør, gurgler og smiler og sjarmerer bussen.

Bilen hentes, vi kjører og henter storesøster. Minsten sier navnet til storesøster og stråler når han ser henne. Vi spiser havregrøt sammen, begge ungene trør nedpå det de greier, treåringen uten å søle og minsten begynner å operere skjeen helt selv. Fortsatt bare smil og latter. Fem minutter tv-tid, så kjører vi til judo-trening for treåringen. Jeg jogger rundt og er motiverende med junior i bæresjal på ryggen. Jeg har pokker aldri sett så super ut før i hele mitt liv. Hjem igjen. Kvelds i bilen. Ungene leker pent sammen mens jeg varmer melk. Begge to tømmer hver sin flaske melk. Fortsatt ingen grining, det er et føkkings mirakel. Junior og jeg går ned på badet mens treåringen spiser knekkebrød. Får av han bleie og på med pysj, så kommer treåringen ned og har lyst til å ta kveldsstell. Vi legger junior sammen. Fyker igjennom kveldsstell, hender vaskes, tenner pusses – fortsatt ingen grining. Vi leser om Mamma Mø. Synger. Tusler inn til sengen. Junior har sovnet. Treåringen hopper opp i sengen sin, forsvinner under dynen og hvisker «god natt, mamma!». Og så var fordundre meg den dagen over.

Jeg kan late som at det er sånn som dette hver dag. Men det er bullshit. Du har disse dagene, og så har du de dagene hvor jeg våkner totalt uten energi, som om jeg aldri har sovet før i hele mitt liv. Hvor jeg ikke takler treåringstrass på noen som helst konstruktiv måte. Hvor begge ungene griner om hverandre, hvor jeg stresser på meg ryggmargsbrokk og har lyst til å gjemme meg på do resten av livet. Dagene hvor henting i barnehagen blir dagens trim da begge ungene må bæres ut fordi den ene slo seg vrang og den andre hang seg på.

Jeg kunne stressryddet huset nå og tatt bilde av det for å poengtere mine enorme husmor/mamma/livs-skills. Men jeg gjør ikke det. Jeg tuter heller den siste klunken med vin, klapper meg selv på skulderen og tenker «vel blåst». Ryddingen kan jeg gjøre i morgen. Ungene har hatt en bra dag, jeg har hatt en bra dag og det får faktisk holde.

Når det er sagt, så angrer jeg ikke uansett hvor slitsomt det blir. Eller, vel, jo, når klokken er fem, jeg ikke har klart og sove i angst for at noen av ungene skal våkne, og junior bekrefter angsten min ved å våkne fem, DA har det hent at jeg angrer. Men jeg angrer fort på angringen, det skal ikke mye sniffing av nakker og hoder til før jeg tenker at jeg er bare så sykt heldig. Når treåringen plutselig forklarer meg hva en stålfjør er (den fester vi til beina og så hopper vi. Riiiight, hva gjør dere i barnehagen igjen, egentlig?) og ettåringen har skjønt hvordan han putter korken på smoothien. Da smiler jeg med hele meg og tenker at nei, det er ikke perfekt, men det er akkurat sånn jeg vil ha det.

Skal kanskje tynne ut hybelkaninflokken da. Du vet at det begynner å bli på tide når du hører at de synger «do you hear the people sing!» under sofaen. Viktig å ta de før de gjør statskupp.

God natt. I morgen er det ingen ambisjoner innvolvert i gjennomføringen av dagen. Jeg har gjort nok for hele uken jeg nå, og så perfekt som dette kan jeg ikke være hver dag – da kommer jeg bare til å krepere. Og det er ingen tjent med. I morgen skal alle i huset få mat på bordet og en klem dann og vann og det holder i massevis.

World’s okayest mom.

Taken_with_Xperia_06.jpg

(bildet har ingenting med meg å gjøre. Jeg fant det på den nye telefonen min. Jeg har ikke tatt bilder av annet enn ungene og ananas-pizza med den nye telefonen, så jeg legger heller ut bilde av noen andre sin OCD-smoothie bowl. Perfekt. )

comment 0

Fitbit, vi må være enige om å være uenige.


Jeg har altså gått av apostlenes hester og satt meg opp på.. en annen type hest. Med pedaler helt UTEN elektrisk motor fordi jeg liker å pine meg selv. Det er nemlig mye pining som skal gjøres i oppoverbakker med en kropp som ikke er helt trent og et hode som ikke er mentalt trent til å takle melkesyre. Og det er mye oppover når man sykler til jobb.

Eller egentlig er det mye oppover når man sykler FRA jobb, til jobb er det ikke så gale. Men det er ikke så himla plankekjøring som fitbit skal ha det til heller. Etter å ha tråkket på i trettifire minutter ga fitbit meg følgende stats:

Screenshot_20180317-144312.png

Jeg sier som ungdommen jeg. WTF! Jeg stiller spørsmålstegn ved påstanden om at jeg ikke en eneste gang har vært oppe i peak. Starten av den turen er en ganske heftig oppoverbakke altså, men for all del, det for være greit. Men ETT lusent minutt kardio?? Hva faen, fitbit? Det KAN ikke stemme. Det tar meg ikke ett minutt å sykle opp den bakken, og ikke pokker om jeg ligger i fatburn opp der. Det er type puste, pese, blod i nesen, mord i blikket- bakke. Jeg krever minst TO kardio-minutter for den! Og tiden da. Jeg antar den kan forklares med at det er mye nedoverbakke til jobb, og det er ikke så lett for en stakkars fitbit å vite noe om at noen sykler når de cruiser nedover bakker selv om de synger så høyt de kan.

Må huske å slutte med det før insektene våkner.

Mye nedover på vei til jobb tilsier mye oppover hjem igjen. Og godt er det. For det første er jeg livende redd for å dette av sykkelen (det er en høyst reell frykt, jeg har hatt diverse tilfeller av kamikaze-måker, blitt torpedert midtskips av en jogger som sprang rett på meg og hatt et lite R.Kelly I believe I can fly- øyeblikk over styret) og ingen har noensinne falt av en sykkel på vei opp en bakke. Tror jeg. For det andre var det bitende kaldt da jeg begynte å sykle og jeg fryktet at jeg hadde for lett bekledning på vei hjem. Det ga seg fort da jeg begynte å sykle oppover. Da kunne jeg bare nyte turen, fundere over meningen med livet og glede meg over at feststemte folk på Gyldenpris fortsatt hører på Rune Rudberg.

Det varte helt fram til jeg kom på toppen av den eviglange bakken. Da var det bare den lille bakken hjem igjen. Det som overhodet ikke er ETT minutt kardio på vei opp. Man skulle tro at det ville oppleves raskere på vei ned – men jeg skal love deg at det er den lengste nedoverbakken jeg har kjørt på lenge. Varm i beina og med håp i hjertet satte jeg utfor – og oppdaget veldig fort at varme bein raskt blir kalde når de suser ned bakker midt på vinteren. Halvveis nede kjentes det ut som konstante nålestikk fra hofte til ankel, og det helt uten at jeg fikk en tatovering ut av det.

En varm dusj senere skal jeg liksom sove. Sove noen timer, stå opp, lufte hunder, sette meg på sykkelen og gjenta prosessen.

Og da, FITBIT, vil jeg ikke ha noe av at du påstår at jeg kun bedriver fatburn på vei til jobb!

comments 2

Bite i det sure eplet.


Jeg vet ikke hvorfor mine telefoner mister viljen til å leve så fort, men det kan være blandingen av klepto-pølsefingrene til ungene og min egen klumsethet. Uansett, min telefon (som på det siste var gaffet sammen) lot meg ringe ut, men ikke legge på eller la noen høre hva jeg sa. Beklager til alle som har flere minutter med stillhet på telefonsvareren sin. Jeg kunne legge på om jeg koblet til et headset, men det glemte jeg støtt og stadig og måtte løpe huset rundt for å finne et når jeg innså det litt for sent. Uansett, overtok Skjeggen sin gamle telefon – han fikk ny fra jobben han. Uten at den telefonen han hadde var i trøbbel i det hele tatt. Flott. Telefon til mor.

Det varte.. To uker? Eller noe? Og så, midt i en meldingsrekke, gikk skjermen i svart og telefonen nektet å gi fra seg et eneste livstegn. Og jeg har prøvd ALLE triksene youtube kunne hoste opp. Så, telefon eller busskort? Telefon eller busskort? Det er gratis å sykle, koster bare litt melkesyre og noen skrubbsår av og til. Telefon it is.

Jeg landet på en xperia. Jeg kikket på den billigste, men .. Ja. Er man bedre vant så er man bedre vant. Etter å ha snakket litt med damen i butikken kom jeg fram til at det var denne jeg ville ha.

«Da skal jeg se om vi har den inne», sa damen. Whaaaaat. Nei nei! Jeg har ikke hatt telefon på to dager, jeg kan ikke vente til over helgen altså. Jeg spurte i desperasjon om jeg kunne kjøpe utstillingsmodellen om hun ikke hadde den inne – siden jeg ikke hadde hatt telefon på to dager. Nei. Ok. Krysse fingre.

Hun hadde den inne. I  DENNE fargen.

«Jaaa», sa jeg, «Den var jo ikke så pen».
«Den heter SKUMRINGSROSA altså», sa hun, som om det skulle utgjøre noen som helst forskjell. Virkelig? Heter den det? Da er det jo greit at den er støgg oransje! Uansett. Jeg orket ikke å begynne prosessen på nytt, og Junior hadde i alle fall ikke mer tålmodighet igjen, han ville ut av vognen og velte alt i hele butikken han. Det ble den. Jeg tenkte for meg selv at det at dette var den eneste hun hadde igjen sikkert var en løgn bare for å bli kvitt en i denne fargen, hun leste sikkert hvor desperat jeg var. Men da hun forsøkte å finne et deksel i samme farge, påpekte jeg vennlig for henne at det faktisk hang et i svart RETT ved siden av. Tenker vi går for den jeg.

Så, da har jeg telefon igjen. Den lader nå. Når jeg har drukket nok kaffe kan det være at jeg orker å installere .. alle.. appene igjen. Alle. Som jeg hadde. Og brukte.

Det var mye mindre stress i gamle dager. Overfør kontakter til simkort, putt simkort inn i ny telefon og voila.

Gamle dager, dere.

comment 0

Jeg er alene.


photoshop

Jeg ser meg rundt

rommet er fullt

men jeg er helt alene

frosset i en tid jeg ikke passer inn i

helt alene

ingen andre enn jeg

har på lange sokker

det er vinter, for pokker

ta på sokker

comment 0

Kjære, vi er tom for smør..


Så, junior bajset. Og klokken var halv åtte, vi hadde spist frokost, men midt oppi all «liker ikke ditt» og «kan du hente datt» fikk jeg ikke kaffe. Så jeg tenkte at jeg slapp opp hundene for å rydde restene på gulvet etter frokost – nå om dagen har junior nemlig bestemt seg for at det han vil aller mest i hele verden er å spise fra gulvet med hundene. Æsj. Så den prosessen er nå en evig kamp om å holde ungen vekk fra hundene. Perfekt å la dem rydde mens jeg er på badet.

Eller..? Har du glemt noe, Havku?

Fem minutter før dette satte jeg ut smørboksen på kjøkkenbenken så smøret skulle bli mykt og fint til toast. Bikkja glemte ikke det. Og hjernen min var faktisk så i dvale at da jeg hørte dyret trampe rundt som en elefant oppe, luktet jeg ikke lunten, jeg vet jo hva det betyr!

Da jeg kom opp var smørboksen tom og bikkja lykkelig. I skrivende stund er bikkja nede, og på kjøkkenet rydder junior i pappen. Det blir tredje gang denne uken at jeg må plukke opp pappen, men det er verdt det. Han er opptatt fem minutter, jeg kan drikke kaffe!