comment 0

Brother from another mother.


Jeg har lenge tenkt at Unix er ganske unik i sin idioti. Men hei, møt Munti! Disse to hundene er så like i hodet at det er skummelt. I alle fall i atferd. Munti har faktisk evnen til å lære seg noe, Unix er dessverre fra den grunne enden av det bassenget.

Jeg skulle altså ta morgenrunden med disse to. Jeg kom to skritt ut av døren, så lettet Munti på foten for å tisse på spirene som var plantet der. Tomater. Eller furu, jeg vet ingenting om planter. I alle fall, dro Munti vekk fra den, snudde meg tidsnok til å se Unix lette på foten for å tisse på blomstene hun stod ved. For ti tusende gang, Unix, du er ikke en hanhund!

Jeg rakk akkurat å trekke henne vekk så strålen traff uteplassen i stedet for. Rett ved siden av Munti sitt. De har nå effektivt samarbeidet om å tisse ned trammen.

Nå har de tisset på absolutt alt langs veien. Drukket vann fra bekken. Kastet opp vann fra bekken fordi det ble for mye. Bjeffet på nisser og feer og andre usynlige ting.

Godt Unix er sterilisert. Kan du tenke deg avkommet etter disse to??

comment 0

Her må jeg krysse for å komme til bussen hver eneste morgen.


Beklager til damen på bildet. Hun har ikke noe med saken å gjøre, hun var på feil sted til feil tid.

Jeg kommer fra fortauet på andre siden og skal over til dette busstoppet. Det har ingen tilkomst med fotgjengerfelt eller fortau, det er midt i en sving og jeg vet ikke om dere har merket det, men det er jævlig mye trafikk over alt klokken åtte om morran.

For en tid tilbake fikk vi høre at veivesenet skulle flytte busstoppet. Rundt svingen der, og at det skulle bli fotgjengerfelt til andre siden. Det var en fantastisk nyhet. Men da arbeidet begynte var det noe som skurret. For det som skjedde var at de flyttet busstoppet på ANDRE siden av veien, og tok vekk leskuret som var der. Og satte opp fotgjengerfelt ved det nye busstoppet. Så nå har vi altså et busstopp uten leskur på andre siden, med et fotgjengerfelt som går over til et fortau. Fortauet slutter før svingen der, og busstoppet jeg bruker HVER dag? Det ligger fortsatt midt i ingenmannsland. Bilene kommer fort, og jeg skal over veien med en galning på to år som går som en duracellkanin og ikke har noen form for konsekvenstankegang, og ei på nesten fem. Hun er konstant tregere enn oss, har litt mer konsekvenstankegang men kan fint finne på å streike midt i veien. Uansett, å gå samlet flokk er en utfordring for meg, og helt ærlig? Jeg trenger ikke at utfordringen blir gjort større ved at jeg må forsøke å finne et tidspunkt uten biler for å krysse veien, og håpe at om det plutselig kommer en Schumacher rundt svingen så klarer han å stoppe.

Løsningen her er så enkel at det er til å grine av. Busstoppet som ble flyttet skulle fått stå, leskur og alt. Så kunne dette busstoppet bare flyttes rundt svingen, til der de bygget nytt fortau og fotgjengerfelt. Det hadde vært MINDRE jobb og tilbudet hadde blitt BEDRE. Gratulerer, nå har dere hatt MER jobb og gitt oss et DÅRLIGERE tilbud. Jeg håper noen sitter på et kontor et eller annet sted og skammer seg.

Takk til alle som gidder å stoppe forresten. Jeg klager kanskje mye over ungene, men sannheten er at de er favorittmenneskene mine i hele verden og jeg kommer til å bli dritsur om noen kjører på dem.

comment 0

Shitbreak.


Vi er så nær mål. Minsten er i seng – han sover definitivt ikke, og har tydeligvis tenkt at hele borettslaget skal få vite det. BLINKE BLINKE STJERNELILL jodles med kraft hentet helt fra tåneglene, men han er i alle fall i seng. One down, one to go. Jeg ser muligheten for total kollaps i sofaen blinke i det fjerne. Bare et kapittel Kardemommeby og tre sanger igjen.

Men visse naturlige funksjoner i kroppen lar seg ikke avspise med at det kun er femten minutter igjen av leggingen. Har man drukket en liter kaffe på jobb så blir det fort tøm-tarmene-fest på kvelden, og det er på en måte ikke noe å gjøre med. Så dukket tanken opp da, med minsten parkert i en seng han mirakuløst nok ikke har skjønt hvordan han klatrer ut av (jeg fatter ikke hvordan det er mulig, gutten klatrer opp etter slette veggen ellers, men TRO meg jeg klager ikke) og størsten plassert i lesekroken med Kardemommeby, kan.. kan jeg .. kan jeg gå på do alene?? Fordi at det er en undervurdert luksus, jeg bare sier det. Håpet er lysegrønt. «Bare sitt der og vent med boken litt, så skal jeg gå på do – og så kommer jeg og leser etterpå» sier jeg, og fireåringen nikker blidt.

Really? Dette er jo EPISK. Selvfølgelig, når man sier vent LITT så er det LITT man får. Jeg hadde såvidt truffet rammen før døren gikk opp med et brak og fireåringen står der halvveis anklagende og spør «Skulle isje du lese, mamma??»

Nope. Det er faktisk ikke en menneskerett å få gå på do i fred, så da drøyer vi det noen år.

Og så hopper vi bare over at jeg oppdaget at laptopen min befant seg i en dam med kaffe da jeg kom opp. Hvorfor det? Jo fordi jeg satte fra meg koppen for å fange opp en halv skål med melk og cheerios da minsten spise kvelds og så sparket han til koppen (hva pokker gjorde foten hans DER oppe, det vet jeg ikke) og så lå laptopen på enden av det samme bordet og kaffe renner tydeligvis langt.

Med litt flaks tørker den fint til i morgen og dufter kaffe hver gang jeg slår den på, og så er det ikke krise for jeg har allerde skrevet ferdig eksamen.

comment 0

Et tu, Unix.


Jeg sådde solsikker. Det var den spede begynnelsen på min interesser for hage, vi har et overgrodd villniss av en sak som må ryddes og strigles og .. gjøre hva enn man gjør med hager. Jeg vet ikke jeg. For min del begynte det med solsikkene, plutselig så jeg for meg hvordan jeg kunne ha masse sosikker langs gjerdet og jeg fikk lyst til å rydde til et bed til dem. Og så vokste ambisjonene derfra. Rydde hele hagen. Ha en sklie til barna og et klatrestativ til mor. (Hæ? Neida Skjeggen. Jeg bare tuller. Neida.) Drømmene vokste sammen med de små spirene i boksen min inne, og jeg stelte dem så godt jeg bare kunne. Tre år på rad har jeg kverket solsikke-spirer, men I ÅR FOR POKKER!

Jeg kom så langt som til å plante dem ut. Jeg kjente angsten da det plutselig sluddet, det første jeg gjorde hver morgen var å se om de fortsatt var i live, og det siste jeg gjorde før jeg la meg om kvelden var å kikke ned til dem og si god natt. Syv små solsikkespirer og en drøm om en hage.

Så en morgen. Jeg kikket over gjerdet og så til min store skrekk at det kun var tre spirer igjen! Jeg dobbeltsjekket, trippeltsjekket, hva hadde skjedd? Jeg fikk et hett tips om at duer kan være rovdyr på spirer, og duene i nabolaget var rimelig uglesett fra min side. Helt til i dag. Da skulle jeg vise mysteriet til en nabo, og oppdaget til min store skrekk at nå var det bare TO spirer igjen. De djevelske fuglene! Eller var det brunsnegl? Naboen mente at det kunne være brunsnegl. Midt i denne samtalen kommer altså det idiotiske hundedyret mitt tråkkende bort og FRESER i seg de siste to spirene. For så å snu seg til blomsterpotten og begynne å spise av jorden oppi den.

Åh. Ååååh. Å nei. Selvfølgelig er det bikkja liksom! Den som eter gress, bark, jord og meiseboller, selvfølgelig ville hun hive seg over mine stakkars, små solsikker!

Hvor går vi herfra? Hva er vitsen med å plante noe i hagen om det bare blir spist av brunsnegl, duer og bikkjer? Er det da noen vits i å rydde resten av hagen? Det eneste som skjer da er at jeg må holde den ved like. Akkurat nå er den.. bievennlig. Det er vel en god ting.

Oh Unix. You done me wrong. Jeg håper det smakte.

comment 0

Har ikke trent innkalling på Junior.


Bussen var etter hva appen kunne fortelle meg, skikkelig forsinket i dag. Det skulle være sånn fire minutter til den kom da vi gikk ut av huset, men uansett hvor mye jeg trykket oppdater, stod det fortsatt 12 minutter på appen. Forsinket, tydeligvis? Jeg anbefaler alle som befinner seg i en slik situasjon å dobbeltsjekke at nettverket på telefonen er skrudd på, forresten, det kan spare deg for mye trøbbel. Jeg slår av alt nettverk om natten, og tilfeldighetene ville ha det til at i dag hadde jeg bare skrudd på wifi. Sjekket bussen da vi gikk for å kle på oss. Da jeg skulle dobbeltsjekke utenfor var vi ikke lenger innen rekkevidde, noe jeg var lykkelig uvitende om.

Junior insisterte på å gå selv, så fireåringen tok plass i vognen hans og han stabbet avgårde. Whatever. Vi har god tid. Han blir snart lei, bare bra om han får gå litt.

Jeg sverger at jeg aldri kommer til å gjøre det der igjen uten å ta med båndet til bikkja så jeg har kontroll på han. For plutselig setter han kurs mot veien. Det kommer en bil. Jeg ber han stoppe og komme til meg, men jammen er ikke han kommet i den alderen der han bare flirer og gjør det motsatte. Så jeg slipper vogna, hiver meg fram og får tak i hetten på jakken. Vogna.. står ikke på flatmark for å si det sånn. Så den triller bakover den. Jeg hopper bakover for å få tak i vogna, knappene på hetten til junior løsner, så han er fri igjen og jeg når ikke tak i vogna. FORT TA EN AVGJØRELSE PÅ ET HALVT SEKUND HER foran junior er det bilvei, bak vogna er det gressplen. Sorry, det blir junior. Jeg hanket inn junior, løper etter vognen som på de sekundene har kullseilt på gressplenen. Fireåringen var IKKE imponert for å si det sånn.

Men alle var fortsatt i live da, og uskadet, det må jo telle for noe. Den her foreldregreia altså, noen som mestrer den hakket bedre enn meg her?

Så var det den bussen da. Jeg trøstet ungene, puttet begge to i vognen og tenkte at jeg hadde god tid til å roe nervene på vei opp bakken. God tid liksom, kommer bussen i det hele tatt i dag? Den har jo enda ikke rørt seg i følge appen.

Joda. Bussen kom, den. Da jeg var halvveis i bakken. Så min rolige gåtur opp bakken ble plutselig bakkesprint med dobbeltlastet vogn, en distanse som egentlig var totalt håpløs å klare i tide. På den positive siden, ungene hylte av latter. Og bussjåføren, han ventet. Han ventet, noe han absolutt ikke hadde trengt å gjøre men bare gjorde likevel og jeg håper at han vinner i lotto på lørdag. Jeg vurderte å skrive en sint post på Skyss sin facebookside om en app som ikke funket, men HELDIGVIS oppdaget jeg at det var brukerfeil før jeg kom så langt. Så, om jeg skal være ekkelt optimistisk har det vel egentlig vært en fin morgen.

Men jeg trenger ikke mer action nå.