Det finnes ingen grenser for hva Unixen kan spise. Gaia spiser mat, ferdig med det, noe som inkluderer grønnsaker. Eller i alle fall gulrøtter. Tomater, for eksempel, er ikke like mye mat som gulrøtter, enda de har mat i navnet. Selvfølgelig ser hun seg nødt til å tigge selv om jeg spiser tomat, og snill som jeg er tilbyr jeg henne alltid en bit. Fordi det er så festlig å se på når hun tar imot såvidt mellom fortennene, trekker leppene tilbake for å ikke komme borti den ekle gjenstanden for så å tilfeldigvis «miste» den.

Unix eter bark. Og tre og gras og det hun måtte finne rett foran seg. Det hender at jeg spør meg selv hva som er vitsen med å plukke opp bajsen hennes når det ikke egentlig er avføring i den, men en klump av sammenpressede fliser. Jeg gjør det jo, selvfølgelig, fordi sånn skal det være når man står på et fortau, men jeg må innrømme at det virker litt meningsløst. Det hender også at jeg spør meg selv hvorfor jeg har hund når jeg må trekke gress ut av rumpa hennes fordi det setter seg fast der. Unix har ikke fått med seg den delen med å kaste opp igjen gresset, nemlig.

Og nå trenger jeg altså nye ørepropper. Det er kanskje litt luksus da de gamle jo egentlig er like hele. Men selv om kaffebønner visstnok blir raffinert av å ha vært igjennom et fordøyelsessystem har jeg ikke tenkt å satse på at det samme gjelder for ørepropper. Heldigvis for bikkjeskinnet viser det seg altså at ørepropper propper ører, mens i tarmene sklir de pent igjennom og kommer ut i andre enden, og når enden er god er dyrlegeregningen spart. Fullt så heldig var ikke hunden som klarte å trykke i seg en tampong, etter hva jeg hørte – jeg tror jeg skal vurdere å flytte dem en hylle opp bare sånn for sikkerhets skyld. Det viste seg visst å fungere ordentlig godt som tarmpropp og var ytterst vanskelig å få ut igjen uten mangeårig utdannelse.

Nuvel, det er jo kjekt med litt fargeklatter i hverdagsbajsen. Oransje ørepropper og neongule meisebollenett, riktig så spennende er det når den hunden krummer ryggen for å presse ut dagens fangst. Jeg vet ikke egentlig om jeg tør å stille spørsmålet jeg, men jeg gjør det likevel: hva blir det neste?