Jeg var så himla fornøyd med å ha tvunget hode og kropp til å tråkke sykkelen opp hele Melkeplassen forrige mandag. Det var tøffe tak, beina var så slitne at det nesten ikke var mulig å sykle dagen etter (bare nesten, poengene i sykletiljobb-aksjonen teller mer enn slitne bein), og hodet fortalte meg at det i alle fall skulle gå to dager før jeg prøvde på det igjen. Trilling foregikk dagen etter, for å si det sånn.

Onsdag morgen. Eller torsdag. En av dagene etter mandagen i alle fall, men ikke tirsdag. Jeg var klar til å prøve igjen. Hadde pumpet dekkene, som var litt slunkne, satte meg på og prøvde å innbille meg at jeg var Michael Phelps. Bare på sykkel. Eller en kjent syklist. Husker ingen syklister akkurat nå. Han sørlendingen? Eller .. han som kjøpte skoleboken til Camilla Herrem? Whatever. Trødde forbi damen på busstoppet som en proff og satte kurs oppover. Kom tre meter, så stoppet sykkelen. JEG stoppet ikke sykkelen, det gjorde den selv. Nærmere bestemt bakhjulet. Et eller annet sted i den pumpingen hadde noe gått galt, og deler av dekket var nå utenfor felgen. DET likte ikke sykkelen. Så da var det walk of shame da, halvveis bære sykkelen ned forbi damen på busstoppet («Gikk det ikke helt som du hadde tenkt?» ..»Nei. Det gjorde ikke det.») sanke poeng til sykletiljobbaksjonen ved å løpe til bussen istedenfor (neida, har selvfølgelig ikke logget det) og furte over at headsettet lå hjemme og jeg måtte kjøre buss uten lydbok. FOR en måte å kaste bort en busstur.

Sykkelmekking. Svigerfar kom og satte på dekket igjen, men fikk ikke luft i. Det viste seg at det var en grunn til det da jeg tok av dekket.

Kan ikke lappe på sånt. Not even gaffa liksom. Så, peise ut og kjøpe slange til dekket – like greit, trengte sommerdekk og. Og mens vi var i gang, kanskje vi skulle putte på en aksling som ikke var for kort? Kjøpte sykkelvogn. Skjeggen skulle feste festet (øøh ja. God setning.), men siden han er en superhelt og ikke helt kjenner sin egen styrke, knakk akslingen som fulgte med vognen. Han klarte å skru fast den gamle akslingen, men sykkelkjennere vil ha det til at siden den egentlig er for kort til det bruket bremser den farten. æææææææææænnivei.

Prosessen bytte dekk da. Jeg begynte i god stil, men så kom Skjeggen og tilbød seg å fullføre, og lat som jeg er protesterte jeg bare delvis. Eller ikke i det hele tatt. Han sjonglerte slanger og dekk, fikk det på plass som en proff og begynte å pumpe opp. Max 5 bar stod det. Gjett om vi ble overrasket da slangen eksploderte ved rundt 4 bar! Og jeg må si, det var overraskende høyt! Hadde det ikke vært for at jeg har øresus allerede ville jeg vært bekymret for hørselen min. Vi gjorde ikke det om igjen, for å si det sånn.

Nuvel. I dag. Sommerdekk, ny aksling og luft i dekkene. Det er mulig sykkelkjennere hadde et poeng altså. Jeg syklet opp Melkeplassen. Holdt på å dø i starten som vanlig, men.. ikke så mye som sist, og halvveis oppe tenkte jeg at det var mulig å fullføre. Og da jeg kom hjem hadde jeg kortet ned tiden med.. fem minutter? DET høres jo bare helt sykt ut, men.. Tallene lyver ikke. Bortsett fra GPS’en på telefonen da, den er lystløgner. Men tiden, den går jo som ei klokke. La oss bare se om det kan vare. Kanskje jeg syklet inn i et svart hull på veien og ble spyttet ut fem minutter bakover i tid?

Nuvel. Jeg vet ikke om det finnes noe bedre enn å komme syklende hjem og finne treåringen ventende utenfor mens hun roper «heia heia». Og så er ettåringen full av smil og klemmer når man kommer inn. Og en ørevask fra bikkja. Love it.