comment 0

Mysteriet med nøklene som forsvant.


Jeg hater å være seint ute til ting. Jeg hater å vite at folk venter på meg, jeg hater å ikke vite om jeg når bussen eller toget og jeg hater å måtte skynde meg. Derfor prøver jeg å være tidlig ute når jeg skal steder, så jeg vet at jeg slipper problemstillingen. Men av og til fungerer bare ikke livet sånn. Når man skal avgårde på morgentur i lystig lag for eksempel, og husnøklene bare ikke er å finne noen plass. Jeg er trøtt og forvirret, jeg vet at det står en stakkar i skogen og venter på meg – men jeg kan altså ikke for mitt bare liv finne nøklene mine.

Det er på grunn av hendelser som dette at jeg har gjort det til en vane å dumpe nøklene mine på kommoden i gangen med en gang jeg kommer hjem. Fordi at om jeg legger dem en annen plass så er de bare helt vekk for meg. Jeg klarer ikke å finne ting når jeg er stresset eller trøtt, da må de ligge rett foran meg. Og jeg var klar over i dag tidlig at det nok var det som var problemet – nøklene var nok ikke vekk vekk, jeg la dem nok bare en annen plass da jeg kom hjem i går kveld. Men jeg kunne ikke for mitt bare liv huske hvor, jeg kunne ikke egentlig huske å ha sett dem i det hele tatt. Ikke i jakkelommen. Ikke på kjøkkenet. Ikke i kjøleskapet. Og jeg kunne ikke gå uten, da ville jeg jo ikke komme inn igjennom hoveddøren i blokken igjen. Løsningen ble å riste liv i Sambo og stikke av med hans nøkler, jeg skulle avgårde etter ham og kommer hjem før ham, så det ville ikke bli et problem for ham. Men jeg hadde fortsatt ingen nøkler og ingen erindring om hvor de kunne være. Jeg hater å miste nøkler.

Og så kom jeg hjem fra tur da, og var meget nøye på å dumpe Sambo sine nøkler på kommoden så ikke de skulle forsvinne også liksom. Men.. Det raslet fortsatt i lommen etter at jeg hadde gjort det. Klirret uforskammet i nøkler, gjorde det. Noe undrende stakk jeg hånden i lommen på turjakken – og der var for pokker de lusne nøklene mine. Det som er litt pinlig er at jeg brukte ikke denne jakken i går, og jeg vet at jeg brukte nøklene i går. Så det som har skjedd er rett og slett at jeg på automatikken har gått ut i gangen, puttet nøklene i lommen, satt bånd på hundene og så begynt å lete etter nøklene igjen. Jeg kan ikke huske å ha sett dem i dag i det hele tatt jeg, men like fullt lå de altså i lommen.

De lå sikkert ikke der da jeg gikk. Jeg velger å følge  teorien til Terry Pratchett jeg:  It’s probably quantum. And then you get trousers of time.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s