Hva gjør man når man våkner halv seks og ikk får sove mer? Man surfer litt, innser at verden ikke har blitt magisk mer spennende siden i går. Og så blir man drittlei, står opp og tester den nye joggeappen sin. «Man» i denne sammenhengen er altså meg, om noen skulle lure. Jeg liker treningsapper. De gjør sitt ytterste for å oppmuntre en stakkar til å trene, og noen av oss trenger mer oppmuntring enn andre. Jogging er for eksempel relativt kjedelig og monotont, og jeg har store problemer med å få hjernen min til å forstå hvorfor den skal pine kroppen min til å bevege seg raskere enn deadly slow.

Her trengs det motivasjon. Her trengs det.. Zombier! Jeg har gledet meg til «Zombies, RUN!»  (eller i mitt tilfelle; Zombies, gently jog along so you don’t get a heart attack!) skulle komme til Anderoid-systemet helt siden jeg hørte om det for lenge siden, og nå har det altså kommet. Spillet har den typiske zombie-settingen, litt som et interaktivt hørespill hvor det som skjer hele tiden blir fortalt på headsetet, med lydeffekter. Og innslag av musikken din. Du har falt ned fra et fly, det er zombier rundt deg – og nå må du løpe! Det kom altså til Anderoid for en liten stund siden, jeg har bare vært for lat til å teste det før nå. Men i dag slo altså kjedsomheten og søvnløsheten til og jeg snørte skoene, plugget i headsetet, trykket på play.. og fikk et prematurt anfall av panikk. Før historien var kommet ordentlig i gang satte jeg i en spurt på et nivå som lynet ville misunt meg, og etter sånn ti meter var jeg tom for pust og energi og måtte sette ned farten til rolig jogging. Det brenner jo selvfølgelig ikke på doen hele tiden, det er en joggeapp, ikke en sprint app. Man kan til og med gå om man vil det, men jeg for min del har ikke helt roen til å spasere langs fortauet når en stemme i øret forteller meg at det er en zombie femti meter til venstre for meg.

Det vil jo si at appen gjør det den skal i alle fall. Jeg har ikke holdt en såpass høy hastighet så lenge siden.. vel, noensinne tror jeg. Selv om det er en liten nedtur at man ikke kan velge karakter selv. Jeg ble hele tiden omtalt som en «han», noe mitt feminine vesen tok som en personlig fornærmelse. «Look at him go! He can hear me!» liksom. pfft. Nuvel, hele tiden mens jeg løp fikk jeg beskjed om at jeg hadde funnet nyttige gjenstander jeg kunne ta med meg, som jeg sikkert får bruk for på andre deler av spillet. Det er jo kjekt, men det blir litt underlig når jeg får beskjed om at alle zombiene nå løper rett bak meg, jeg får zombie-knurring på ørene og springer for harde livet – og så får jeg beskjed om at jeg akkurat plukket opp en sports-bh. Um. Fra hvor? Og hvorfor i alle dager gjorde jeg det? Jeg var jo i grunnen ganske opptatt! Man overlever ikke zombiapokalypsen om man lar skarve sportsutstyr distrahere seg fra å springe for livet. Altså. Eller kanskje det ikke gjelder for meg, fordi jeg rett og slett bare er A-W-E-S-O-M-E. Jeg tror nok det.

Jeg er også underholdt, og det er over gjennomsnittlig sannsynlig at jeg må finne ut hva som skjer i neste del av spillet. Så om du ser en småstresset jogger som med jevne mellomrom panisk setter opp farten til en haltende sprint mens pusten går som en blåsebelg –  så kan det være meg. Det er sikkert greit å flytte seg ut av veien, jeg kan ikke garantere at jeg klarer å løpe rundt deg om jeg har horden rett bak meg altså!