Av og til lurer jeg på om hunden min prøver å ta over verden. Jeg har liksom en følelse av at når hun ligger i sofaen og kikker på meg så jobber hun iherdig for å se uskyldig ut, mens hun egentlig legger urovekkende slu planer for enevelde eller noe sånt. Og det var etter å ha tenkt den tanken at jeg dro på sheltie-treff med nitten sånne:

Ooooooog en litt anderledes en.

Og de trippet nå rundt og var pene hele gjengen, som sheltier har for vane (når de ikke ruller seg i bajs). Turen gikk forbi en idrettsbane hvor øynene holdt på trille ut av hodene på noen småjenter, litt som om de akkurat hadde funnet ut at My Little Pony finnes på ordentlig. Man kan si hva man vil altså, men en flokk på tjue sheltier blir et imponerende syn uansett størrelse på rasen. (Ja, jeg sier tjue sheltier. Bouvieren har en mindre personlighetsforstyrrelse og tror at den er en sheltie.)

Men om nå min lille, vakre og skummelt intelligente lille sak faktisk planlegger å ta over verden, hva da om hun planter disse tankene videre? Jada, le i vei dere, men plutselig har vi en invasjon av små, hårete gjeterhunder skvakkende rundt anklene, og den eneste klare tanken vi har i hodet er «ååååååååh så søøøøøøøøøøøøøt!». Og det, min venn, er begynnelsen på slutten. Jeg er rimelig sikker på at min hund prøver å hypnotisere meg – av og til kunne jeg sverget på at hun klarte det også, hadde jeg ikke visst bedre. Sett at de plutselig kjørte et felles initiativ? Styrken er i antallet, glem ikke det!

en nei. Selvfølgelig prøver ikke hundene å ta over verden, de er jo .. hunder. Ekstremt vakre og intelligente hunder, selvfølgelig, men fortsatt hunder. Bare en person som har drukket alt for lite kaffe tenker i de baner altså. Det var uansett en veldig kjekk tur med NSSK Hordaland på Alvøen i går, og sheltier er sheltier (bortsett fra de sheltiene som er bouvierer da). Jeg tror jeg skal legge fra meg konspirasjonsteoriene og ta meg en kopp kaffe. Feire at det er tirsdag og at dagens høydepunkt hittil var da bouvier-sheltien yr av glede over snøen (hva skjedde med våren egentlig??) heiv seg ned i en busk for å rulle seg – og rullet rett ned i bekken ved et uhell. Med sheltie-sheltien springende hodeløst rundt mens den skvakket som om det ikke fantes noen morgendag. Nei, de to der kommer aldri til å ta over noe som helst!

Bortsett fra sofaen da. Jeg skulle ikke ha hunder i sofaen jeg, men .. jammen.