Etter en lang uke med sykling, regnvær, jobbing, regnvær, lesing, regnvær og en og annen oppholdsbyge var jeg lei. Tett i nesen, sår i halsen og med alt for mye å gjøre lengtet jeg etter noen timer med fred i sinnet.

Og det fant jeg, ytterst ute på en øy. Her skal altså jeg sitte og stirre intenst på utsikten til jeg innser at verden er mer enn en eksamen. Det kommer til å ta noen timer tror jeg. Skjønt, jeg fikk flyttet fokus en liten stund da jeg meldte meg frivillig til å plukke bjørnebær. Bjørnebær vet du, de har ikke mye torner når du kjøper dem frosne i butikken. I virkeligheten viser det seg at det er ganske dumt å bevege seg ut i et bjørnebærkratt med løse joggebukser, løs hettegenser og et sjal rundt halsen. Det ble mye banning og lite bær av det for å si det sånn! Tre-fire skritt inn satt jeg bom fast og hadde ikke noe annet valg enn å plukke der jeg var og håpe at jeg skulle komme meg løs før vinteren kom.

Men det gikk fint. Jeg kom meg løs, og etter å ha sjekket meg selv for flått og hoggorm (etter sigende bor de over alt på denne øya) kunne jeg konstantere at jeg fortsatt er intakt. Bortsett fra noen skrammer på hendene og en torn som spratt av en busk og landet i øyet mitt. Men der tror jeg det er en bjelke fra før, så det gjør ingenting.

Nå er jeg trøtt. Jeg har fortært en enkel middag (biff og bernaise) og sitter og ser på solnedgangen, og her skal jeg sitte med verdens beste svigerforeldre og verdens kjekkeste Skitskjegg.

Yes folkens. Jeg tror jeg overlever en liten stund til. Bare.. gi meg helgen til å sove litt på. Med mindre jeg blir spist opp av flått og hoggorm da selvfølgelig. I så fall så donerer jeg garnsamlingen min til naturhistorisk museum!