I går startet dagen med at jeg skulle lage meg min sedvanlige morgen-espresso. Jeg gikk bort til maskinen, hentet en kapsel, puttet den i koppen og gikk og satte meg. Og så slo det meg at her var det noe som ikke stemte. Kapselen gjør seg gjerne ikke om til en kopp kaffe helt av seg selv, gjør den vel. Og det var egentlig ganske betegnende for hele den dagen.

Den dagen man stadig vekk ligger tre sekunder etter resten av verden liksom. Når du endelig har forstått hva samtalen dreier seg om er den over og noen snakker om noe annet som du ikke helt forstår. Du kommer deg aldri ut fra rundkjøringen fordi lukene forsvinner før du oppdager at de var der engang, og du føler deg mest som et gammelt troll av stein som bare aldri kommer seg avgårde.

Det er ikke alltid sånn. Som regel går tiden like fort for alle, det er bare innimellom den bremses lokalt ned. Veldig lokalt, som i bare inni hodet mitt. Men jeg pleier å ta igjen verden på et eller annet tidspunkt ved å spole framover igjen. Og da er min eneste bekymring; hva skjer om jeg tar feil av de styringsmekanismene tro? Den dagen jeg bommer på spoleknappen og spoler bakover istedenfor?