Vi er altså de stolte eierene av et hus med tidenes styggeste bad, vegg-til-vegg-teppe i boden og 1001 skrue i veggen. Interiørfolk som vi er pleier vi jo å like  at det er igjen litt bildeoppheng på veggene, for om vi må gjøre det selv kommer det aldri noe opp der. Men dette er gjerne litt i overkant altså. Uansett ser veggene litt for fuktige ut noen steder til at de kan bli stående uantastet, så jeg antar at det nok en gang ender opp med plettfrie vegger- til noen av vennene våre tar ansvar og henger opp ting fordi de ikke orker å se på det mer i alle fall. Mitt hovedmål denne gangen er at det skal komme opp gardiner før det har gått fem år i alle fall!

Det slo meg for alvor da vi begynte å skru ned badet i går hvor mye jobb som egentlig ligger i uttrykket «mye jobb». O lykke, vi må inn i oppussingsmodus igjen. Hurra. Det er vel kanskje ikke det gøyeste jeg vet om, men det hjelper at vi denne gangen skal pusse opp noe vi skal bo i selv i alle fall.

Overtagelsen gikk for det meste smertefritt. I alle fall helt til vi skulle sjekke om det fantes noen skjulte gullskatter i verktøyskjulet utenfor huset. Døren var noe treig å få opp, det vil si, den gikk ikke opp i det hele tatt da jeg dro i den, så megleren ga den en god dytt innover.

«Døren åpner seg innover ja!»
«Ehm. Neeeei.. Den skulle nok gått utover.»
«Åh.. Men jeg tror dette er en sånn dør som åpner seg begge veier!»
«Mm.. neeei, den skulle nok ikke gjort det.»
«Åh.»

Nå skal det nevnes at døren var såpass morken at den ikke trengte mye overbevsining for å hoppe av hengslene, så det var ingen skade skjedd – og jeg kunne uansett ikke klart å bli sint akkurat da, jeg var for opptatt med å kontrollere den rå latteren som truet med å overta samtalen. Den type latter som blir etterfulgt av peking og hiksting. Det er rynket på nesen av i sosiale sammenhenger som dette, nemlig.

I skjulet var det en halv vedsekk, så det ser ut til at vi fortsatt må betale hele lånet selv. Fanken. Jeg hadde satset på at vi skulle slippe unna med en femtilapp eller noe jeg, men det ser ut til at jeg heller må tippe i lotto. Med mindre noen av de vakre porselensmuggene vi fant i kjøkkenskapet er verdt noe da.

I den anledning vil jeg introdusere denne bloggens aller første giveaway! I ren lykkerus over nytt hus ønsker jeg altså å la flere ta del i gleden, og gir vekk samtlige ekte vintage mugger! Førstemann til mølla, her er det bare å hive seg på mens de fortsatt er tilgjengelige – jeg spår at disse kommer til å forsvinne raskt. (Men så er jeg svaktsynt, ikke klarsynt da..)

Nuvel. Det blir hus til slutt, og det kommer til å bli fantastisk! Med bare en liiiiiiiiten innsats og en snufs koffein. Hagen er godkjent av hundene, og Unix har allerede gjort Skjeggens ord til skamme: «Vi trenger vel ikke gjerde når det er en hekk mellom oss og naboene – jeg tviler sterkt på at hun kommer til å bore seg igjennom den.» Det første hun gjorde var å tisse i hagen vår, det neste hun gjorde var å rulle seg i en passende busk og post nummer tre var å sjekke om hekken var et stengsel eller bare en utfordring. Den viste seg å bare være en utfordring, og ikke en veldig stor en heller. Siden vi har tenkt å beholde disse naboene i overskuelig framtid blir det altså et gjerde der – jeg tror ikke det vil være positivt for naboskapet om Unix plustelig kom på middagsbesøk. Unix er nemlig ikke så flink til å dele og lever etter «first come, first served»-prinsippet. Noe som en gang førte til at svigers, som var supersnille og tok med seg begge hundene på hyttetur så vi kunne reise vekk en helg, måtte ta til takke med noen gamle pølserester til middag, ikke indrefilet som de hadde tenkt.

Og nå må jeg avslutte, for jeg må ringe noen baderomsmakere og høre om de gidder å legge et nytt bad for en femtilapp.