Jeg begynte dette innlegget for en stund siden. Da startet jeg det med «og plutselig var det gått en uke gitt». Men før jeg rakk å komme noe lenger måtte jeg bytte ut en uke med TO uker. Og uten at det har skjedd noe særlig mer innser jeg plutselig at jeg nå snart må øke på til tre uker. Hva i alle dager er det som skjer med tiden egentlig? Jeg la ikke helt merke til at det skjedde men kalenderen min er ganske bestemt på at tid har gått. Noe av tiden har blitt brukt til å vurdere hvorvidt jeg skulle blogge om dette eller ikke, siden det putter meg hakket nærmere båsen en av dem. En av de som springer rundt med fødselshistorier fra helvete. Og jeg har allerede blitt kalt mammablogger! Enda det nærmeste jeg kommer det såvidt jeg kan se er at jeg plutselig er mamma. Og blogger. (…mamma… gudbedre jeg er mamma. Hvordan fant vi ut at det var en god idè igjen?)

Til mitt forsvar så er det altså ikke fødselshistorien jeg skal komme med; den kan jeg oppsummere med fire ord. Setefødsel kan gå helt greit. (Uh, fem ord. Det blir altså ikke meg som hjelper snotten med matteleksene.) Nei, det er mer tiden etterpå som fascinerer meg så mye. Hvordan alle legger opp til at fødselen er the big bad, og helt glemmer å nevne ukene etterpå! For fødselen går faktisk over – og da hadde jeg en forventning om at vi var ferdige med det verste. Nå vet jeg at dette strider mot alt jeg har sagt tidligere, men det hadde vel gått an å nevne at tiden etterpå ikke akkurat er en dans på roser? Når man vakler rundt som en zombie fordi noen har bedrevet korssting på plasser som aldri var ment for nål og tråd liksom? Det vittige er rundt måltidstidene på sykehuset, da fylles gangene med likesinnede og det minner mest om en episode av Walking Dead. Bare uten de teite folkene. Og alle zombiene triller rundt på noe som minner litt på handlevogner med babyer oppi.

Det er forunderlig vanskelig å bevege seg under sånne omstendigheter. Bare det å snu seg fra side til side i senga liksom – jeg hadde aldri klart det hadde det ikke vært for et par år med terping på hip escapes i BJJ. Jeg må forresten anbefale alle som befinner seg i samme omstendigheter å ikke tilbringe første dag i frihet med å prøve og være effektiv og oppegående. Det hjelper ikke på noe som helst, og fører bare til at man blir en smule invalid dagen etterpå. Og så kommer man seg ikke ut av sengen og Skjeggen må ha med seg svigermor istedenfor til testing av hørsel og vekt av Snotten på sykehuset. Og så blir de sure fordi man selvfølgelig skulle vært med selv fordi de ville sjekke at mor har det greit også – noe som IKKE er selvfølgelig når det står at man har time for hørsel og vekt! Da antar jo jeg at det er Snotten det handler om – min hørsel og vekt er vi på det rene med. Jeg hører det jeg gidder og vekten kan de bare drite i en uke etter fødsel.

Men nå er det altså gått nesten tre uker, og vi er kommet oss mye lenger. Undertegnede kan nå gå tur helt alene (etter at første trilletur endte med at jeg nesten gikk rett i bakken og plutselig fant meg selv sittende på en puff hos en nabo med en kartong jus mens jeg kaldsvettet ga jeg meg selv en-til-en-bemanning på tur i noen dager etterpå) og jeg er nesten klar til å gå Stoltzen igjen. «Nesten» som i «når det snør tett i helvete» – jeg går aldri Stoltzen, så lyst på god kondis har jeg bare ikke! Nuvel. Ungen har til og med fått navn!

Oh no I didn’t! eller? Hvem vet, jeg har rotet bort fødselsattesten for lenge siden. Nå er det i alle fall lørdag (tror jeg, det endrer seg fra dag til dag og jeg klarer ikke helt å holde følge), og jeg koser meg med å se på sykling på TV. Fjernkontrollen er nemlig tom for batteri, så om jeg vil se på noe annet må jeg reise meg. Sykling it is!