Jeg stod der på bussholdeplassen, i regnet, med treåringen og babyen, og gjorde det mødre gjør på bussholdeplasser. Nynnet. Sang til og med litt. Og så smalt det fra treåringen: «Mamma ikke synge!»

Og jeg bare

Jeg har tenkt å synge offentlig uansett hvor pinlig barnet synes det er. Spesielt når hun blir fjorten. Jo mer hun krymper seg og ber meg tie stille, jo døvere har jeg tenkt å bli. Man får ingen venner på den måten da. Tingen er bare at jeg konstant har en eller annen sang svirrende rundt i hodet (for øyeblikket er det 90% sjanse for at det er en sang fra Hakkebakkeskogen) og det er faktisk helt umulig for meg å holde det på innsiden av hodet hele tiden. You can’t stop the signal, og så videre.

Jeg så forresten i et intervju en gang at Trond Viggo Torgersen pleide å gå med en klovne-nese i lommen, og true med å ta den på seg om ungene maste i butikken. De synes det var enormt pinlig at pappa gikk rundt med klovnenese offentlig, og han slapp unna all masing. DET er genialt. Jeg har absolutt ingen problemer med å se teit ut offentlig, det skjer daglig uansett, så mitt neste innkjøp skal definitivt være klovnenese. Noe sier meg at jeg bør vente et par år til da, for jeg tror ikke det vil ha helt motsatt effekt i nåværende alder. Når synes egentlig et barn at klovnenese er flaut? Det kan da umulig skje før i fjortisalderen?

Her forleden gikk jeg en hel dag og gruet meg til å fortelle treåringen at hunden hadde tygget i stykker yndlingskoppen hennes. Den eneste koppen hun godtar når hun skal ha varm melk om kvelden. Jeg tok mot til meg etter endt barnehage, og slapp den triste nyheten. Og treåringen trakk på skuldrene og sa «grønne Totoro-koppen?». Jeg sukket lettet over å slippe så billig unna, men så kom jeg i skade for å ta smøret på feil side av knekkebrødet, og dermed raknet det totalt likevel. Det går altså opp og ned her i verden.

Sånn går no dagan. Jeg trasser og treåringen trasser og babyen min er dels menneskebarn, dels Ringskrømt – det hører vi når han hyler. Av og til får Skjeggen sneket et ord eller to inn også, men vi prøver å ikke gjøre det til en vane. Han er alt for rasjonell for oss.