comment 0

Underlige ting.


I går opplevde jeg noe underlig på vei hjem fra jobb. Jeg hadde akkurat svingt av hovedveien på sykkelen og var begynt på det endeløse havet av oppoverbakker, og forberedte meg mentalt på å hate livet i 20 minutter. Foran meg på veien lå det en annen syklist. Og i begynnelsen la jeg ikke merke til at noe ikke var helt som det skulle, vi syklet oppover og fokuset mitt var mest på å få beina til å gå rundt.

Det var ikke før jeg kom litt nærmere at jeg innså at noe var riv, ruskende galt. Jeg klarte ikke helt å ta innover hva som skjedde først, jeg hadde bare en sterk følelse av at noe ved denne situasjonen bare var veldig, veldig feil. Men så innså jeg det plutselig. Jeg kom nærmere. Nærmere og nærmere syklet jeg, og det er rett og slett bare ikke vanlig. Jeg sykler ikke fort nedover, og jeg skal love deg at jeg i alle fall ikke sykler fort oppover. Som regel blir jeg forbikjørt i alle retninger til enhver tid. Jeg liker å tenke at jeg er en zen-syklist som loffer avgårde lykkelig i hippie-stil. Men sannheten er heller at i oppoverbakker holder jeg på å dø av mangel på oksygen med muskler som skriker om nåde, og i nedoverbakker klamrer jeg meg til bremsen i dødsangst mens jeg synger for å prøve å lure meg selv til å tro at jeg slapper av. Det funker ikke. Ofte kommer «Nærmere deg, min Gud» dettende ut, og det er ikke spesielt beroligende.

Uansett da, her var vi altså på vei oppover og jeg kom bare nærmere og nærmere. Jeg har aldri vært i den situasjonen før, så jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle takle det. Skulle jeg legge meg inn pent bak henne og holde hennes tempo? For man kan jo ikke bare sånn plutselig ta seg friheter og.. kjøre forbi? På en annen side, da ville jeg måtte være i oppoverbakken mye lenger siden hun var så himla TREIG. Og er det EN ting jeg ikke vil, så er det å forlenge den seigpiningen. Det er den eneste grunnen til at jeg kommer meg opp bakken hver dag, om jeg trør på så går det fortere over.

Hva er kutyme når man kjører forbi? Vinke? Plinge på bjellen og rope noe oppmuntrende? Eller bør man unnskylde seg? «UNNSKYLD! Det er ikke meningen å få det til å se ut som du er i så himla dårlig form som det ser ut som nå altså!».

Innen denne tankerekken var over, var jeg forbi. Og det var kanskje like greit, for i etterkant tror jeg ikke noen av de alternativene hadde vært spesielt gunstige.

Men nå har det altså skjedd. Jeg har syklet forbi noen. Jeg vet ikke om livet noensinne blir det samme igjen.

dsc_02393810197707839822566.jpg

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s