Velkomstkomiteen bor i blokken ved siden av vår. Den er relativt liten og grålilla, og kanskje det mest sosiale kattedyret jeg noensinne har truffet. Den kommer springende for å møte alle som beveger seg utenfor døren i nabolaget, og det gjelder absolutt alle, til og med de med hunder som bjeffer så de kan vekke de døde. Den har gjort det til sin plikt å gi alle som kommer til eller fra borettslaget en passende velkomst rett og slett – det er ikke snakk om noen overdreven kosing, heller en «goddagen De, velkommen til nabolaget ja, hei hei». Vi blir alltid stående litt for å prate med den fordi det virker så uhøflig å bare gå forbi. Men jeg er veldig nøye med å ikke ta i den – den har nemlig en tendens til å hive ut klør og tenner ganske plutselig. Det er plutselig for meg i alle fall, jeg snakker hund og forstår ikke døyten av hva en katt måtte forsøke å signalisere. Alt jeg vet er at plutselig slutter de å være myke og søte og er fulle av skarpe kanter som forsøker å rive deg i bittesmå biter. Og så ETER de deg. Har jeg sagt at jeg syns katter er litt skumle?

Velkomstkomiteen er enda litt mer uberegnelig enn andre katter jeg har truffet. Jeg tror at den tror at vi leker – jeg har nemlig en viss anelse om at det er en ganske ung katt det er snakk om. Det har jeg kommet fram til helt på egen hånd, men jeg er ganske sikker på at det stemmer. Jeg baserer nemlig antagelsene mine på at for bare noen måneder siden var den veldig mye mindre, og det pleier å være et sikkert tegn. Nuvel, jeg stopper og sier hei til den, jeg vil jo nødig være uhøflig i min omgang med rovdyr, og så går jeg videre. Det gjør Velkomstkomiteen også. Den pleier å følge meg ned trappene og se til at jeg kommer meg trygt over veien før den, på katters vis, bare mister fullstendig interessen for meg og finner noe annet å gjøre.

Den fulgte en gang nabodachsen med eier opp i skogen også, men da valgte den å foreta en strategisk tilbaketrekning da båndet til dachsen ble tatt av, og dachsen plutselig kom på at den var en hund og at hunder jager katter.

Og den er jo søt der den springer rundt og passer på at alle i nabolaget føler seg ivaretatt. Men skinnet bedrar. Jeg vet at den har innyndet seg hos de aller fleste, men jeg klarer ikke fri meg for tanken på at bak den ultramyke pelsen og slangeøynene  gjemmer det seg en ond plan om å ta over hele Münsterbekken og utrydde alle den ikke liker. Her en kveld kom jeg nemlig gående med mine to hårete tomskaller, med Gaia så langt foran som hun kom og Unix så lang bak som hun klarte. (Det er sånn vi pleier å gå. Gaia full av energi med en «megførstmegførst-mentalitet» og Unix som bare har lyst til å gå hjem til sofaen igjen. Akkurat som eierene. Så får dere bare prøve å gjette dere til hvem som tilhører hvem.) Da oppdaget jeg plutselig Velkomstkomiteen som satt sammenkrøpet i blomsterbedet. Den så Gaia, og den så meg – og avskrev meg i samme sekund, og krøp ytterligere sammen i noe som lignet mistenkelig på en angrepsposisjon av typen «hopp på den når den går forbi». Så begynte den saaaakte å snike seg framover i blomsterbedet med store, gule øyne stivt festet på Gaia. Og den var ikke søt i det hele tatt, den var intenst skummel!

Heldigvis fikk den øye på Unix som kom diltende bak meg akkurat da, og godt var det, ellers måtte jeg kanskje vurdert å gjøre noe. Og der den avskrev meg som ubetydelig i denne sammenhengen var visst Unix en mye større trussel. Den frøs i ett sekund mens den rekalkulerte oddsene sine, og så begynte den saaaakte å krype baklengs innover i blomsterbedet igjen. Kom ikke her og fortell meg at det der ikke er en katt med en Plan.

Men enn så lenge er den jo et hyggelig tilskudd til hverdagen, og jeg er sikker på at vi har hatt dårligere herskere rundt omkring enn denne – så kanskje det ikke blir så ille når den til slutt tar over verden? Jeg har i alle fall tenkt å fortsette og være hyggelig mot den, bare i tilfelle.