It’s the most wonderful time of the year.

Jeg og maten min hadde en felles forståelse av at av og til sender livet deg noen sleivspark. Av og til regner det, av og til er man våt på beina, og av og til er man middagen til noen. Du kan bruke to timer på å vaske bikkja, men etter et kvarter i skogen ser den like ille ut igjen, og Tommy Steine selger julebord for 600 kroner. Bystøvlene jeg kjøpte i september lekker. Turstøvlene jeg kjøpte for tre år siden bestemte seg for å begynne å lekke to dager etter bystøvlene igjen, og jeg er allerede lei av å være våt på beina. Det er ingen lek å være optimist om høsten! Halvveis ned i denne spiralen fant jeg ut at jeg måtte ta meg selv i nakkeskinnet, avspore meg selv og slutte å sutre. Jeg gravde fram et gammelt pc-spill fra en bunke og tenkte for meg selv at det helt sikkert ville være nyttig å se på hvordan spillhelter takler livet når det blir vanskelig.

«The things that I want» by Max Payne. A smoke. A Whiskey. For the sun to shine. I want to sleep, to forget. To change the past. My wife and baby girl back. Unlimited ammo and a licence to kill.

Riktig. Jeg burde kanskje bare holdt meg til Super Mario, men jeg er ikke sikker på om  det er mer konstruktivt å spise fargeglade sopper for å takle hverdagen heller – og ved nærmere ettertanke tror jeg at det eneste eksempelet til etterfølgelse jeg kommer på akkurat for øyeblikket er Guybrush Threepwood.

Det er jo bare tøys og tull. Livet er ikke så kjipt – ute skinner sola og termometeret viser 18 grader (riktignok nok inne, men siden jeg er nærsynt kan jeg ikke se akkurat den delen), noe som gjør dagen i dag til den fineste sommerdagen hittil. Jeg har kaffe, jeg har en ny episode av Walking Dead som venter på meg (jeg vet ikke helt om jeg burde se den, jeg har akkurat sluttet  å drømme om zombier etter forrige episode. Men eksponeringstrening er viktig, er det ikke?), og jeg har en hund som fungerer utmerket godt som nakkevarmer. En gjeterhund som er redd for sau, faktisk. Levende sau i alle fall. Hun så ikke ut som om hun var veldig redd for sauen på matfatet mitt, snarere tvert imot. Kanskje hun har dysleksi, og forvekslet «gjete sau» med «ete sau»?

Det er kanskje høst, og det regner muligens mer enn jeg skulle ønske at det gjorde – men det finnes lyspunkter. Det er snart jul, jeg er snart halvveis ferdig med utdannelsen – og om ikke annet så er jeg i alle fall på den riktige siden av matfatet!