Jeg nevnte i et tidligere innlegg at jeg plutselig hadde oppdaget en stor sprekk i en av jekselene mine. Og i dag var dagen kommet for å dra til tannlegen for å fikse skiten. Det var en noe molefonken Havku som satte kursen ut mot bussholdeplassen, i hodet mitt hadde jeg laget mitt eget lille skrekkscenario over hvor mye arbeid som måtte gjøres på tannen – og hvor mye det kom til å koste. Jeg har ikke tannlegeskrekk, jeg har tannlegeregningskrekk jeg.

Jeg hadde akkurat funnet ut at smarttelefonen min faktisk tar inn radiokanaler. Det gjorde ikke den forrige. Den gjorde egentlig ikke så veldig mye i det hele tatt uten å måtte tenke seg nøye om først. Men nok om det. Jeg har ikke hørt på radio på år og dag, mest fordi det blir spilt så himla mye bajsmusikk på den, men jeg tenkte altså i dag at jeg skulle gi hele radiogreia en ny sjanse. Jeg så egentlig for meg at jeg måtte gi det opp relativt fort. Jeg så for meg at mesteparten av sendetiden nå om dagen går med på å spy ut Whitney Houston sin Tarzaninspirerte kjærlighetssang. (A-i-aaa-iiii-aaaaa-i will always love youuuuuu!) Men det var ikke helt det jeg traff på. Jeg landet på p3 og Radioresepsjonen – akkurat på den tiden av sendingen de har dedikert til å lese opp groviser. (Whitney Houston ble faktisk nevnt i en av dem. Det var en som nevnte at hun skulle spille inn en ny film som skulle hete the Bodybag. A-hahaha.)

Jeg er lett underholdt, jeg smiler for meg selv når noen sier to’ern liksom. Så jeg satt der da, på bussen til tannlegen, og fniste høylydt hvert tredje minutt eller så. Det var jeg visst ganske alene om. Jeg tror ikke noen av de andre på bussen hørte på Radioresepsjonen, og jeg tror de var ganske misunnelige på meg. Det var sikkert derfor de glodde så på meg.

Overraskende nok var dette den mest begivenhetsrike dele av min ekspedisjon til tannlegen. Det viste seg at den sprukne jekselen allerede var rotfylt og dermed var det ikke mer å gjøre enn å tette den igjen, pusse litt på den, gurgle og spytte. Tenk, jeg hadde helt glemt at jeg hadde rotfylt en tann jeg. Jeg tror i alle fall at det bare var èn. Eller var det to? Meh. Det finner jeg vel tidsnok ut. Det var uansett så lite dramatisk at jeg ikke synes jeg kunne kreve noen belønning fordi jeg hadde vært flink å sitte stille, irriterende nok. Jeg trøster meg at det blir andre boller neste gang. Da skal vi sjekke tilstanden til de resterende tennene, som ikke har vært kikket på siden 2005 omtrent. Det blir sikkert kjempegøy. Og skulle han mot formodning ikke finne nok å jobbe med der, så har jeg alltids en visdomstann eller to som skal plukkes ut. Moro for hele familien!