Det er underlig hvor mye som går i glemmeboken når man har et langt opphold i noe. Det er merkelig å tasse inn på mattene i BJJ’en og føle at her ligger det noe skikkelig smart rett utenfor fingertuppene mine, men jeg klarer ikke helt å hente det opp igjen. Det er litt som å forsøke og hente opp igjen skoletysken, jeg kan forstå hovedtrekkene i det som blir sagt men jeg klarer ikke å formulere setninger selv. I tillegg er muskler og reaksjonsevne fortsatt på ferie en eller annen plass i søndre gokk, og resultatet? Litt  som en uheldig flyndre på land.

I går var jeg også såpass heldig at hjernen min logget av umiddelbart etter at jeg gikk inn i dojoen. (SOVE om natten, unge, SOVE!) Igjennom en hel teknikkinstruksjon var øynene mine festet på treneren, mens innholdet i hodet mitt plutselig var på nivå med Unix.

Og så var instruksjonen ferdig, og makkeren min – som kom litt sent – spurte: «Hva gjør vi?»

Eeeeeh. Sorry. Det er et litt for eksistensielt spørsmål til at jeg klarer å takle det akkurat nå. Åh, du mente teknikk? Tja. Lemper hverandre rundt ser det ut som?

Flyndresparring og lite mental tilstedeværelse til tross, det er godt å begynne igjen. Det eneste som kan jage vekk min indre flyndre og bringe ut igjen superHavku er tid på mattene – på et eller annet tidspunkt blir flappa flappa’en til noe litt mer fornuftig. Håper vi. Hvis ikke kan vi filme det og legge det ut på youtube og tjene masse penger på det!

Det er dog EN instruksjon som sitter klistret i hjernen min, som tydelig aldri kommer til å forsvinne; hver gang jeg ligger i top side control (takk for at dere lar meg få gjøre det innimellom folkens, dere er nå greie og) skriker en stemme inni hodet mitt: «IKKE VÆR MIRA! IKKE ROMPA I VÆRET!». Og der ser man viktigheten av å formulere kunnskap slik at man har en knagg å henge det på.