comment 0

Trengte ikke den lungen likevel, har en til.


For å ikke være korona har denne forkjølelsen grådig mye hoste. Det har jo egentlig alle forkjølelser, men jeg har aldri vært så bevisst på det som jeg er nå. Fordømmelsen fra folk når jeg lufter bikkja og ikke klarer å holde hostet inne. Jeg har bare lyst til å gå rundt med en diger plakat som sier «TESTET NEGATIVT PÅ KORONA!».

Men hoste, det gjør jeg. Til de grader. Om dagen. Om natten. Herre, her om natten hostet jeg i en times tid før jeg endelig fikk sove. Så hostet småtten seg våken og måtte ha trøst. Krabbet meg til sengs igjen, men så våknet eldstemann med øreverk. Et par intervaller med trøst og paracet senere kunne vi finne roen i sengen igjen. Og så tok det fordundre meg en føkkings halv time, og så drømte bikkja et eller annet og begynte å ULE I SØVNE. Det ER ingen fred å få i dette huset.

Etter å ha hostet meg igjennom to netter (natt til i dag hostet jeg i kor med Skjeggen), sendte jeg en desperat ekonsultasjon til fastlegen min klokken 0659 i dag og tryglet om hostelette. Jeg har ikke korona, jeg bare hoster og jeg ER så LEI!

Drikker battery ut av vinglass for å få det til å se classy ut. Fortsatt trashy. Ga meg ikke mer energi heller, løgnhalser.

I disse tider er det bare ikke kjekt å gå på apoteket og være snørrete og hostete. Jeg har aldri jobbet så intenst for å holde hostingen inne før noen gang. Og så hjelper det så lite når det du skal ha er en kick ass hostesaft liksom. Det er jo en dead giveaway. Det tok så mye hjernekapasitet av meg, at jeg fikk total panikk når farmasøyten spurte om jeg var klar over forhåndsreglene i forhold til hostesaften og kjøring av bil. Jeg nikket, med stivt smil, mens tankene spant for fullt. Hadde jo kjørt dit. Hvordan skulle jeg komme meg hjem? Hvem skulle hente bilen? Og så datt den andre skoen ned, og det gikk opp for meg at det ER lov å kjøre med flasken liggende i bilen. Man må bare ikke drikke av den. Gudskjelov klarte jeg å holde disse tankene på innsiden, men nå har dere et pekepinn om hva som skjer der inne når smilet er stivt og blikket tomt. Du kan bli trøtt av den, sa mannen. Jeg har vært trøtt siden 2014, tenkte jeg.

Ellers da. Jeg savner barnehagepersonalet. Til den grad at det er mulig jeg må gå innom der hver morgen i et halvt år etter at sistemann er ute derfra, bare for å venne meg til et liv uten dem. De ringte meg faktisk i dag, og da jeg så nummeret i displayet hadde jeg panikk i to sekunder over at NEI, NÅ SPYR EN AV DEM OG JEG MÅ HENTE før jeg innså at alle ungene var rett foran meg. Det var helt stille da jeg tok den, så det kan ha vært et lommering. Ellers så savner de meg like mye som jeg savner dem, og ringte meg bare for å høre meg si «hallo».

Jeg liker den teorien best.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s