Jeg blir liksom ikke ferdig med å snakke om denne sykkelen. Fordi jeg elsker den så høyt, dure oppover bakkene i 20km/t med hvilepuls kan være enormt avhengighetsskapende. Men det har jo ikke vært uten hindringer i veien, det må man jo kunne si. I forrige innlegg kunne man lese gleden med feil sykkelpumpe og et forsikringsselskap som skal ha Meninger om Lås. Jeg tenkte liksom at jeg var ute av skogen etter det, nå var det bare å nyte livet.

Men så, søndags ettermiddag rett før jeg skal på jobb, så bestemmer sykkelcomputeren seg for at sykkel? Nei, den har vi ikke sett. Jeg prøvde å forklare computeren at den faktisk SATT PÅ SYKKELEN, jeg kunne se dem begge og det var ingen grunn for at computeren skulle betvile sykkelens eksistens. Det funket ikke. Med stressnivået kokende ut igjennom ørene flagget jeg ned Skjeggen (har jeg sagt at jeg hater å komme for sent? Og etter kun syv turer på sykkelen var den ikke i en posisjon til å begynne å skape seg allerede. Vår relasjon hadde ikke bygget opp nok tillit til det i det hele tatt). Skjeggen TOK på computeren et par ganger, og plutselig lyste den opp og fant sykkelen likevel. Jeg var skeptisk, håpet at den ikke skulle finne på å miste sykkelen på vei til jobb liksom. Det gjorde den altså ikke, men da jeg skulle hjem igjen kjørte den samme showet. Hva ER det her egentlig? Trenger den liksom bare ekstra oppmerksomhet? Jeg tok den nærmere i øyesyn, og oppdaget at en av de tuppene (eller hvafan det heter på fagspråk) som skal treffe kontaktflatene på sykkelen hadde gjemt seg langt inni computeren. De andre hadde en fjæring så man kunne dytte på dem, og så kom de ut igjen, men når en av dem leker gjemsel er det jo naturlig at det blir trøbbel i paradis. Og computer og sykkel leker borte-tittei, bare uten tittei. Jeg tror kanskje det bare var ren panikk fra undertegnede som gjorde at de fant hverandre igjen.

Og så, ut til sjappen igjen, med computeren OG NØKLENE TIL SYKKELLÅSEN jeg måtte bytte, og så fikk jeg en splitter ny computer.

Og så er alt løst, tenker du vel. Tja. Jeg tror det? Den nye computeren snakker tysk. Så det er umulig for meg å vite om den er sint på meg eller bare … tysk. Og da jeg skulle hjem i dag gjorde den ikke noe annet enn å skru seg på og snakke tysk, noe drift i sykkelen fikk den ikke. Før jeg skrudde den av, tok den HELT av og satte den på igjen. Jeg merker at forholdet vårt har fått seg en knekk altså. Men kanskje elsykler bare er sånn? Lunefulle og .. tyske?

Ellers da. AdLibris mener de har løsningen på hvordan lockdown skal se ut.

Sorry. Det er ikke plass til sånt i min lockdown. Den er for full av andre ting.

Perler for eksempel. Millioner på millioner av perler. Prøv å lese en bok i mitt hus liksom. Når ungene har lagt seg har bikkja spist boka for lenge siden. Eller så kommer sykkelen til å ringe og skrike til deg på tysk fordi du ikke har ladet den.

Such is life.