Vi har hatt ferie i en hel uke. I løpet av den uken har høstregnet kommet til Bergen som det ofte pleier å gjøre i fellesferien, det finnes ikke en årstid her som ikke inneholder høstregn. Men det er greit. Høstregn er himla fint når man kan sitte inne med en varm kaffekopp og kikke ut på det. I mitt tilfelle er den type stunder svært skjøre, for de vare sjeldent mer enn i tre og et halvt sekund før noen har revet ned noe, falt ned fra noe, krangler om noe, forsøker å sverme (biene), lager bol i vedskjulet (vepsen) eller flytter inn i melskuffen (men for faen da, jeg sa jeg ville ha bier, ikke at resten av floraen kunne flytte inn. Eller faunaen. Eller hvor nå enn alle insektene hører hjemme. Jeg er ikke biolog.).

Vi har hatt ferie i en hel uke, og vi har bare vært innom legevakten en gang. Minsten tråkket på en stein, fikk et minimalt sår i foten – totalt ubetydelig og dermed også noe overraskende når han ikke klarte å gå ordentlig på den foten den dagen vi skulle kjøre hjem fra Østlandet. Ved en nærmere titt sa jeg rolig til Skjeggen «kanskje vi skulle sendt et bilde av det der til din mor?» mens jeg på innsiden skrek «SEPSIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIS! PANIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIKK» så høyt jeg kunne. Heldigvis har jeg lært meg å gjøre sånt på innsiden. Det ble bragt noe nærmere utsiden da svigermor (som er mitt store orakel på alt sånt) sendte en melding tilbake og sa at dette ville hun nok fått noen til å se på. KANONBRA. Så, istedenfor bollepause (altså, få hodet ut av kofferten, det er faktisk boller jeg snakker om) på turen hjem la vi inn en legevakt/is-pause på Vinje. Vinje er en fin plass. Der har de ett bygg for legevakt og ett bygg for politi/bibliotek. Og rett ved siden av er gullsmeden, så det er ingen som trenger å gå langt.

Det var heldigvis ingen andre på legevakten tidlig en lørdag morgen (som sikkert ikke hadde vært tilfelle i Bergen seint en lørdag ettermiddag om vi hadde ventet til vi kom hjem), det var rett inn, få resept på antibiotika og ut igjen. Sa brura. Skjønt jeg døde litt inni meg da legen ytret ordene «FIRE GANGER OM DAGEN». Min favorittaktivitet i hele verden er IKKE å presse i en treåring flytende antibiotika som smaker høgg og buksevann. Det er ikke hans favorittaktivitet heller, sjokkerende nok. Og bleieslutten, som vi har snakket om i en hel uke at skulle skje i DAG blir utsatt da antibiotikaen føkker opp magen hans så mye at det ville vært rein idioti.

Vi har hatt ferie i en hel uke, og tre av fem bikuber står fortsatt. Det er et behagelig antall. Kube nr 1 var den som svermet, der hadde alle biene krepert da de mest sannsynlig ikke hadde noen dronning i flokken. Nr to.. ååå lang historie. Jeg slår meg til ro med at jeg har tre kuber, det er et fint antall og la oss nå bare se om jeg får disse til å fungere sånn omtrent. To be continued.

Vi har hatt ferie i en hel uke, og den har vært fin, selv om det er litt vanskelig å huske på når minsten har vondt i magen på grunn av antibiotika, og jeg vet at det neste som skal skje i dag er at jeg putter i han enda mer. Jeg ringte legen og forhørte meg om det var noe annet han kunne få. Svaret var at det hadde hatt så god effekt, og det var helt rett medisin for betente sår, så det aller beste var å fortsette. Om jeg kunne slå meg til ro med det? Nei. Nei, jeg kan ikke det. Jeg vil at du skal si at drit i resten, avslutt nå og nyt ferien. Men takk likevel. I morgen er vi ferdige.

Og da er det fortsatt et par uker igjen.