Opp i otta og ut må han, som skal himla tidlig på jobb. Og så står man der med deodoranten og kjenner intenst etter på hvor kjipt alt føles. Er jeg tung i pusten? Litt vondt i hodet? Må jeg være hjemme tro? Loffe rundt i pysjen og bestille en pinne i nesa? Men ved tanken på alle som må i karantene og alt som skulle vært gjort og alt jeg har lyst til å gjøre innser jeg fort at jeg ikke er det spor koronasyk, bare skulkesyk og har lyst på EEEN liten time til på øyet. På dette tidspunktet har den ene armen fått 800 strøk deodorant sånn omtrent, og siden jeg var for opptatt med å synes synd på meg selv har jeg ikke telt dem og har ikke sjanse i havet til å få like mange på andre siden.

Søren og.

Og så trør man på seg regntøy og setter seg på sykkelen i et regnvær som er så Bergensk som du får det. Med regnbrillene på. Som jobbsykler i Bergen innså jeg fort at det ikke var mulig å sykle i regnvær uten et par himla sexy briller med klart glass – det er litt som vindusviskerene på bilen. Som jeg og undervurderte kraftig før jeg kom til Bergen. Vindusviskeren på bilen min kreperte midt i en kjøretur en gang, og jeg tenkte at det er jo bare en vindusviskere, man trenger jo ikke stoppe bilen for sånt. Og så kom dommedagsregnet (eller høstværet, som vi kaller det her) og jeg innså at JO, det gjør man. For uten vindusviskere ser du ikke en dritt. Uten regnbriller ser du heller ikke en dritt. Dette tipset går til han jeg syklet forbi på vei hjem igjen. Som tråkket avgårde på en bysykkel, holdt styret med en hånd og forsøkte å holde en paraply på plass over seg med andre hånden.

Oh my sweet Summer child.

I Bergen, når det er høst, så fungerer det ikke engang med paraply når du går. Det er derfor gatene fylles av paraply-lik sånn medio september. Å forsøke og bruke paraply når man sykler er så naivt at jeg ikke klarer å forholde meg til det.

Men i dag er det en ny dag. I dag har jeg seinvakt, og planen klar. Levere unger. Løpe en lang tur. Innvintre bier. Sove litt?

men

så

hoster

minsten

faen