comment 0

Angstesongen for birøktere er her!


Etter å ha tvinnet tommeltotter og ventet på at biene skal krype ut igjen hele vinteren, kommer mai med et smell for birøktere i det ganske land. Mai. Kald, varm, kald igjen, sol, regn, snø. Biene er vekselvis ute og jobber ræven av seg, og vekselvis sitter alle inne og kjeder ræven av seg. Det blir sverming av sånt. Plutselig er kuben smekk full av pollen og nektar og egg og biene bare ka fan, eg stikkar. Som regel mellom klokken 14 og klokken 16.

Det er sånt man vil være i forkant av. Mine englebarn har gradvis bygget seg opp i et tempo jeg har klart å følge, men nå i siste sjekken var det jammen dukket opp en svermecelle. Svermeceller er altså biene som tenker at det er på tide å lage seg en ny dronning. Når hun kryper ut av cellen sin tar gamledronningen med seg halvparten av kuben på let etter et nytt sted å være. Første stopp er gjerne nærmeste busk, helst i hagen til naboen for å lage litt ekstra liv. Om du ikke får tak i dem før de flyr videre derfra, så er det ikke sikkert du ser dem igjen i det hele tatt. Da fyker de langt av gårde, og det eneste du sitter igjen med er en fjern sang som ekko fra skyene: «Cheerio, cheerio bai bai! Cheerio it’s too late to cry!».

Neida, biene synger ikke når de flyr. Men jeg føler definitivt at de viser fokkefingeren.

Uansett. Det er greit å ligge i forkant av sverming altså, så i dag har jeg begynt mine forberedelser til å dele kuben min i to. Hadde jeg hatt en genetisk god dronning, så hadde det vært enkelt. Man tar en kasse med egg og yngel, setter på et nytt bunnbrett og vips, så kommer biene til å lage seg en ny dronning og du har et nytt bifolk på gang. Da har biene i gamlekuben også fått plass nok til at de ikke blir så rastløse lenger. I min kube har jeg en dronning jeg ikke egentlig har lyst til å avle videre på, så det er ikke FULLT så enkelt.

Men ikke vanskelig heller. Jobben i dag bestod i å finne dronningen (like spennende hver gang, hvor er du ditt dronninghelvete), sette et gitter både over og under henne slik at hun kun kan gå i denne ene kassen, og sørge for at det i denne kassen er mange tavler som har plass til at hun kan legge egg. Yngel settes ned under gitteret. Om ti dager vil biene ha satt lokk på yngelen, og dermed er det ikke mulig for dem å lage dronning av denne yngelen. Neste steg i denne prosessen vil da være å flytte kassen med dronningen over på et eget bunnbrett, og så kommer trikset. I kassen med lukket yngel tar jeg vekk en tavle, og så setter jeg nedi en tavle med åpen yngel fra den andre kuben med en genetisk bedre dronning. Og så vil den stakkars dronningløse gjengen ikke ha noe annet valg enn å trekke ut en dronning fra den yngelen. Yes. I Game Of Thrones ville jeg vært George R. R. Martin.

Skjeggen, alltid parat til å hjelpe. Her ser vi altså den blå kassen som jeg har satt yngel i. Platen mellom den og den over er gitteret, og i kassen i midten går dronningen. Så er det et gitter igjen, og øverst sitter skattekassen der honningen begynner å ta form.

På sett og vis har jeg nå altså gjort svermingen for dem, i en form hvor jeg slipper å måtte bake en «unnskyld at biene mine landet i hagen din » kake til naboen. Og så har jeg plutselig tre bifolk, dere. Og ikke nok med det, den gjengen som jeg napper tavle fra må jo deles i løpet av sommeren den også, selv om de ikke er så svermetrengt enda. Da har jeg FIRE. Og om jeg ikke kvitter meg med noen så er det jo ikke vanskelig å tenke seg hva som skjer neste år igjen, fire blir fort åtte altså. Men DET blir for mye for en stakkar, så det har jeg tenkt å unngå.

Nuvel. Jeg føler jeg må følge opp 17.mai innlegget helt til slutt. Det dukket nemlig opp en kommentar der:

Herleg, Hilde!
Fortsatt god 17.mai, mykje kan enno skje!

Det var faktisk veldig sant. Spol fram et par timer fra forrige innlegg. Jeg og eldsten har fått på oss finstasen. Minsten styrter en halv liter saft uten at jeg får det med meg, snur seg mot meg og spyr utover både meg og eldsten. Eldsten gråter. Minsten gråter. Jeg forsøker så godt jeg kan å kvele en latter som bobler ut av munnen min, for det er en sånn mamma JEG er da. Nuvel. Skrelle av både unger og meg klær med spy på, vaske barn 1, vaske barn 2.. Åpne døra til bade og finne bikkja utenfor, med store, uskyldige øyne. Der den ligger og tygger på teppet til svigers. Hva kan jeg si? Jeg spiller livet på adventure mode.

Nuvel. Fyllingsdalen Buhund, bier og barnekaos takker for seg for denne gang, og håper inderlig at neste innlegg ikke handler om svermefanging.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s